Vi kaster oss — i barnas navn - på enhver panikkbølge som skyller gjennom mediene. Som de mediemoralister vi er, blir vår virksomhet til stor skade for barn og unge i Norge. Dette hevder den frittalende medieviter Alex Iversen i en kronikk i BT søndag. Som motstykke til dette vil han fremme en liberal mediepedagogikk og styrke unges mediedannelse.

Det høres besnærende ut, men hva vil skje dersom en fører Iversens tankegang fra mediepedagogikkens til pedagogikkens område. Jo, da måtte hele lærerrollen og hele skolens program skrives om. En liberal pedagogikk av Iversen-modellen ville fjerne alle gjerder rundt barna og la dem slippe disse grensene som lærere og voksengenerasjonen plager dem med. Da ville også alle Olweus-programmer og barnekonvensjoner bli helt unødvendig i en pedagogikk fri for moralister og fryktens profeter. Og ut av esken kommer de lykkelige, dannede barn.

Like useriøs som en slik pedagogisk modell blir, er Iversens innspill som medieforsker. Debatten om medievold er en gammel debatt innen medieforskning og innen andre fagområder. Iversen er dogmatisk opptatt av de moralske panikker som enkelte medieforskere har advart mot i mange tiår. Her faller han i den felle at han tror at bare han endrer fortegnet, så blir han fritatt for moralist-stemplet. Saken er jo at hans innspill er like moralistisk som noe annet.

Det er mulig å bruke deler av medieforskningen som belegg for at det ikke finnes sammenheng mellom medievold og samfunnsvold. Noe av denne forskningen er tungt finansiert av den multinasjonale underholdningsindustrien. Som me-dieviter må Iversen vite at dette forskningsfeltet er fullt av motstridende resultater. Vi gjør klokt i å ha et nøkternt syn på forskning. Forskning er bare en ytring, men det er vanligvis en bedre informert ytring.

Det er i de siste årene kommet mange interessante bidrag om barn og medier, ikke minst fra psykologiske forskningsmiljøer i USA og Norge. Det er også på vei nye undersøkelser innen hjerneforskning som viser hvor nødvendig det er å ta på alvor all den påvirkning av ulike slag barna møter. Iversen burde hospitert en tid blant Universitetet i Bergens mest kjente psykologer for å vinne ny innsikt og forståelse for barn og utvikling i et mer helhetlig perspektiv. Både psykologer, helsearbeidere, lærere og andre møter disse negative sidene ved medietrykket som Iversen benekter.

Pedagoger og foreldre må kombinere den noe sprikende innsikt som forskningen gir med egne erfaringer, bygget på et klart verdigrunnlag. Det er her Iversen svikter totalt. Han avslører noe kunnskap om medier, men er temmelig blank på kunnskap om barn og oppvekst. For meg er barna poenget, ikke mediene.

Det er lett å dokumentere at Iversen tar feil når han fremhever kunnskap og mediedannelse som motstykke til den ensidige mediefryktens pedagogikk undertegnede skulle stå for. Som leder av Nyborgutvalget (NOU 2001 6) har jeg hatt ansvar for en utredning der ulike samfunnsaktørers etiske ansvar blir sett i sammenheng. Her kommer mediene også inn, og på linje med foreldre, skole, næringsliv og ulike fritidsaktører har de et eget, selvstendig etisk ansvar for sin virksomhet.

Utvalget beskriver også behovet for kunnskap og forebyggende holdningsarbeid gjennom skole og på andre arenaer. I tillegg arbeider undertegnede daglig med akkurat dette feltet som leder av Familie & Medier (tidligere Kristelig Kring-kastingslag). Når jeg har kommentert skolemassakren i Tyskland i en av våre ukentlige mediekommentarer, er dette fordi denne og lignende episoder forteller flere ting om medier og barn. Det går på forholdet til vold og vold som konfliktløser og det går på at medienes ekstreme fokus på slike episoder sprer ideer til nye tragedier. Dette opprører folk fra tid til an-nen, blant dem Bill og Hillary Clinton, Gerhard Schroeder, Barneombudet, EU-kommisjonen, Stortinget, medieforskere og andre.

Det er ikke frykt som driver lærere, ungdomsledere, helsearbeidere, psykologer og andre som daglig opplever medienes avtrykk på barn og unge. De fleste vil ikke la barna blir overlatt til den multinasjonale underholdnings- og pornoindustri, men de vil gi dem innsikt kombinert med klare grenser. I andre land står foreldrene på barrikadene i kamp for barnas ret-tigheter i skole og medier. Vi trenger sterke forbrukerorganisasjoner på dette området også her hos oss. Hvorfor skal vi akseptere at tv-kanaler i mange tilfeller forskyver redaktøransvaret ut til foreldrene? Og hvem har gitt en rå medieindustri konsesjonsfri adgang til våre hjem og stuer?

Alex Iversen må være den siste som tror på den frie og grenseløse barneoppdragelse. I sin moraliserende ensidighet er jeg redd han har glemt barna og forvekslet medieomsorg og ansvar med mediefrykt og angst. Det står han selvsagt fritt til.

Av Geir Magnus Nyborg, dr. polit. i medievitenskap og leder organisasjonen Familie & Medier.