Av dr.polit. Geir Magnus Nyborg, generalsekretær i Familie & Medier

I utgangspunktet hadde han anklaget barneombud Trond Waage og undertegnede for å forfekte en fryktens mediepedagogikk når vi til tider hever røsten om forhold som går på medier og barn.

Iversen har med sitt innlegg skapt tvil om hva medievitenskapen har å tilføre denne diskusjonen. Professor Inger Helene Vandvik, spesialist i barne— og ungdomspsykiatri, skriver i Aftenposten følgende om Iversens synspunkter: «Etter Iversens innlegg er det dessverre grunn til å tvile på om medievitere har noe konstruktivt å tilby på dette feltet. Det er beklagelig, for her trengs en innsats fra mange vettuge og ansvarsbevisste voksne hvis vi skal kunne gi våre barn og barnebarn en best mulig oppvekst.»

Her er vi ved kjernen av problemet. Det å gi barn og unge en best mulig oppvekst betyr at vi kaller til ansvar enhver aktør som kommer i kontakt med disse gruppene. Som foreldre og forbrukere har vi rett til å kreve av aktørene at de opptrer på en måte som er etisk forsvarlig. Medieaktørene har sin del av ansvaret, og dette må de ikke forskyve ut mot foreldrene. Iversen mener å vite at jeg ønsker «mer sensur», men det må være en bevisst feiltolkning. Det jeg og andre har krevd er at mediene er kritisk til egen virksomhet og respekterer de rammer og spilleregler de selv har vært med på å definere.

Medieforskningen har hatt problemer med forholdet mellom medievold og samfunnsvold. Det finnes tusenvis av studier med ulik finansiering og av ulik kvalitet. Den multinasjonale underholdningsindustrien har interesse av å påvise at medievold og samfunnsvold ikke henger sammen, og det er sponset store arbeider for å få dette frem. Andre studier bekrefter en slik sammenheng, men her skriver Iversen at de «er finansiert av reaksjonære kristne organisasjoner». Dette bør han dokumentere. De studier jeg gjerne viser til er studier fra Harvard eller andre ledende universiteter. I det siste er anerkjente psykologiske forskningsmiljøer i USA og Norge kommet sterkt ut i retning av å bekrefte en slik sammenheng. Ingen av disse er «finansiert av reaksjonære kristne organisasjoner» - så vidt jeg vet.

Det er få som tror på en enkel utgave av effektforskning der en finner automatikk mellom mediebruk og visse målbare effekter. Men Iversen går meget langt når han i stedet for stimulus respons nærmest forfekter en stimulus non-respons-teori. Mediene setter sine spor hos oss alle, men de komplekse sosiale og kulturelle sammenhenger vi står i, gjør det vanskelig å trekke bastante konklusjoner. Det er derfor jeg mener at medieforskningen ikke er tilstrekkelig for lærere og foreldre med oppdrageransvar. Her kommer verdigrunnlaget inn, og på dette punkt vil alle lett se at Iversen og jeg skiller lag.

De som oppdrar barn tar moralske valg for barnet. De gjør det klart at noe er godt og noe er vondt, noe er rett og noe er galt. For meg kan det se ut som om Iversen mener dette er å fordømme i stedet for å forstå. Slik ser jeg det ikke. I studier jeg selv har hatt ansvaret for, er det to grupper som er gjennomgående skeptisk til at barn bruker for mye tid med mediene. Det er de religiøst aktive og de med høy utdanning. Jeg finner få rop om sensur og mediepanikk, men jeg finner et dypt ansvar for det barnet de har fått oppdrageransvar for.

For å berolige Iversen kan jeg fortelle at Familie & Medier har i gang et stort prosjekt om hvordan barn tolker ulike sider ved populærkulturen. Vi har også gitt ut et veiledningshefte om barn og medier der vi sendte ut 2000 eksemplarer de første to ukene. Slik sett gjør vi det Iversen etterlyser og mener er viktig å gjøre overfor barn. Forskjellen er og blir vårt ståsted, og det kunne Iversen like godt ha skrevet med en gang. Han fremstår selv som ikke-kristen og kultur-libertiner, mens vårt verdigrunnlag er i tråd med det skole og kirke bygger på. Her ligger konflikten begravet.