På pressekonferansen fredag ville han rette søkelyset på alt han har fått utrettet. Men han ville ikke snakke om det. Hans resultater var listet opp på et ark som ble utdelt til de fremmøtte journalister. Norman visste godt at journalistene ikke var interessert i politikken, de var interessert i personen. På dette tidspunkt i fortellingen om Norman, var spenningsmomentet hvorvidt han ville trekke seg eller ikke. Dramatiseringen av hans nei til å trekke seg hadde høy underholdningsverdi. Så høy at den ga ham inntrede til NRK TVs aller helligste: til Skavlands «Først & sist». Der ble spenningsmomentet om Skavlan eller Liv Ullmann ville få overtalt ham til å spille piano. Det fikk de ikke. Men folk hjemme i stuene fikk oppleve en annerledes minister. En som smilte spontant og sjenert når Ullmann prøvde å sjarmere ham.

Når politikk blir til mediebegivenheter, skjer noe forunderlig. En beveger seg fra retorikkens og argumentasjonens verden til poetikkens. Så snart sakene forsvinner fra tv-skjermen og avisenes forsider og spaltemetre, og begivenhetene overtar plassen, er aktørene ikke lenger meningsmotstandere, men helter og skurker. Resonnementet og engasjementet for en sak viker til fordel for de helt store følelsene som personene vekker.

Hvis mediebegivenheten kan avlede oppmerksomheten fra gjennomføringen av saker som ikke er i vanlige folks interesse, er mye vunnet for dem som har interesse av at nettopp disse sakene blir realisert. Men som alle andre fortellinger har også fortellingen om Norman noe å si den som stiller seg lyttende til den. Den har et budskap. Kanskje er Norman selve frempeket i sin egen fortelling. Hans handlinger anskueliggjør hvordan politikken hans vil virke i fremtiden. I et politisk system der ingen politiker vil lee på et øyenbryn av utskiftning til runde bord for teambygging, piano og Bagatell-middag, SAS fremfor Norwegian osv. Der slikt virkelig er bagateller og trivialiteter i privilegerte politikeres liv.

Marit Bernsen