Jeg kan ikke skjønne annet enn at reportasjene springer ut fra forklaringer som er kommet avisen i hende gjennom lekkasjer.

Det er kun politiet jeg har gitt min historie til. Lekkasjer fra politiet er lovstridig. Uansett er det uholdbart at fortrolige forklaringer fra et offer, et vitne eller en mistenkt i en kriminalsak, blir formidlet videre til pressen.

Det synes som om VG har publisert spekulasjoner i denne saken og latt seg bruke av noen. Slik jeg ser det, er det brudd på god presseskikk å lage nyheter av private og intime opplysninger som er gitt til politiet — om seksualvaner, terapi og liknende. «Vis respekt for menneskets privatliv» heter det i Vær Varsom-plakaten.

Viktigst for meg er likevel at VG formidler faktiske feil. Avisen bringer et selektivt utvalg av sitater og opplysninger, styrt av noen som jeg mener lekker med ukjente motiver, og redigerer dette på en måte som gir et helt galt inntrykk av både hendelsen, omstendighetene og av min forklaring. Enkelte andre kommentatorer og «synsere» har dessverre spunnet videre på VGs feilaktige informasjon.

Jeg vil kort forsøke å peke på noen av feilene som er kommet frem i pressen:

1. «Hun visste ikke at hun var voldtatt,» skriver VG. Dette er selvsagt feil, og jeg forstår ikke hvordan pressen kan skrive dette. Som jeg har forklart politiet, varslet jeg den anmeldte personen dagen etter og samtalte med ham to dager etter hendelsen om hvordan jeg oppfattet det som var skjedd.

2. Særlig VG, men også andre aviser, har skapt et inntrykk av at anmeldelsen er motivert av et ønske om hevn. Dette er også feil.

Det er mulig at det i mine politiforklaringer kan finnes uttrykk og formuleringer som kan tolkes som at jeg ikke tar nok hensyn til motpartens karriere og følelser. Først etter årelang prosess har jeg klart å uttrykke et ønske om rettferdighet. På denne bakgrunn er det urimelig å bruke løsrevne, upresise uttrykk fra en lang politiforklaring som grunnlag for tabloide titler som signaliserer et hevn-motiv, slik VG har gjort i denne saken.

3. Det har også vært antydet at jeg har politiske motiv for å spekulere i tidspunktet for anmeldelsen. Jeg har forståelse for at det har vært spekulert i dette, men vil presisere at det overhodet ikke er politiske motiv bak tidspunktet for anmeldelsen.

Årsaken til at anmeldelsen kom først etter 10 år, er at jeg har vært gjennom en personlig prosess. Jeg har følt behov for å bruke det strafferettslige apparatet til å plassere skyld. Voldtekten var noe jeg ikke ville eller kunne bære selv.

At det nærmet seg valgkamp var ikke i mine tanker da jeg leverte inn anmeldelsen ved juletider i 2002. Den voldsomme oppmerksomheten saken har fått i mediene i sommer, har vært utenfor min kontroll. Jeg har ikke medvirket til den eller gjort noe som helst utspill overfor mediene selv om jeg har svart på noen få av de mange spørsmålene jeg har fått.

4. Enkelte medier har også gjengitt en rekke utspill fra den andre parten som jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg har ikke tatt til motmæle, og ønsker ikke å gå inn i en avispolemikk om dette. Men jeg har en helt annen oppfatning enn det som er kommet frem om detaljer i kjæresteforholdet; om hvem som oppsøkte hvem og som tok initiativ til treff; om et påstått «trusselbrev» osv. Etter mitt skjønn burde mediene utvist noe større kildekritikk i omtalen av dette.

5. Til slutt: Selvsagt burde jeg ikke ventet i årevis med å levere anmeldelsen. Det burde skjedd med en gang, det er lett å se i ettertid. Når så ikke skjedde, har det flere årsaker som er vanskelig å utdype i et avisinnlegg. Holdninger til seksualitet, overgrep, skyld og tilgivelse i kristne miljøer er en del av dette. Den personlige krisen er en annen del.

Mekanismer i tillitsrelasjonen er en tredje side.

Jeg har forståelse for at pressen belyser den anmeldtes sak. Men slik jeg ser det, har fremstillingen vært altfor skjev.

Kanskje kunne pressen spørre eksperter, psykologer og profesjonelle rådgivere om hvilke effekter et seksuelt overgrep kan ha på en kvinne? Virkningene kan være mange, store, dype og langvarige. - Det er lett å mistenkeliggjøre slike ting, og det er vanskelig å forsvare seg.

Mer generelt kunne jeg også ønsket at pressen kunne belyse problematikken rundt den høye henleggelsesstatistikken som viser at nærmere 90 prosent av anmeldte voldtekter i Norge henlegges etter bevisets stilling. Hvorfor er det ingen som griper fatt i førstestatsadvokat Morten Eriksens anliggende når han i en kronikk med tittelen «Voldtekt og dens ofre» hevder «Tiden er overmoden for å sette overgrepsofrenes selvstendige rettigheter, herunder de menneskerettslige, på den politiske dagsorden» (kronikk i Aftenposten 15. august 2003).

KVINNEN I MEDHAUG-SAKEN