Av Stein Olav Henrichsen,

kandidat til bystyret, Ap

Kunsten og kulturen er selve bindeleddet i samfunnet. Det er den bergenske identitet Frp går til angrep på når de vil fjerne kulturen.

Husker du Bergen på begynnelsen av åttitallet? Bruk ett minutt på å tenke deg tilbake til en tid da køene for å komme inn på utestedene begynte i fem-sekstiden. Og hvor kunst, kultur og kafétilbudet samt bevegelsen i det offentlige rom var betydelig mindre enn i dag. Jeg stiller spørsmålet fordi mange har glemt hvilken fantastiske utvikling denne byen har gjennomgått på 15-16 år. Det er foretatt en kunst— og kultursatsing som er uten sidestykke i norsk historie, og som man i dag så smått kan begynne å høste av både innenfor utdanning, næring, reiseliv og en rekke andre områder. Det er på denne bakgrunn man må se Frps ødeleggende kulturpolitikk.

De fleste byer ønsker å fremstå som dynamiske og moderne, og dermed attraktive å bo i, etablere virksomhet i og ikke minst besøke. Allerede i 1991 anså det svenske industridepartement kultursatsing som et så avgjørende element i skapingen av en bys attraktivitet at de sendte Lisbeth Lindeborg til Tyskland for å utrede kultur som lokaliseringsfaktor. Siden har vi fått en lang rekke revitaliserte byer og regioner som gjennom satsing på kunst og kultur har oppnådd resultater ingen ville trodd var mulig for noen få år siden. Byen Gateshead utenfor Newcastle åpnet sitt Galleri Baltic for ett år siden. Nesten uten tradisjoner på dette feltet har de allerede hatt over en million besøkene! Guggenheimmuséet i Bilbao, også en by uten tradisjoner for den slags, har hatt 3,5 mill. besøkende siden åpningen i 1997. Prosjektet har generert over fire milliarder i inntekter på denne tiden - noe som representerer 4400 arbeidsplasser. Listen over liknende suksesser bare i Europa er blitt lang. Hjemme i Norge var det Bergen som først oppdaget det potensialet kunst- og kulturinvesteringene representerte.

Allerede på åttitallet satte man i gang arbeidet med prosjekter som Bergen som Europeisk kulturby , Handlingsplan for kunst og kunstnere , satsing på barn og unge gjennom musikkskolen (senere kulturskolen), samt en rekke andre kunst- og kulturinvesteringer som til sammen har satt Bergen på kartet både nasjonalt og internasjonalt. Satsingen har gitt byen en rekke institusjoner og prosjekt som ikke eksisterte for drøyt 15 år siden: Vest-Norsk Jazzsenter, Vest-Norsk Filmsenter, USF (med et av de sterkeste visuelle kunstnermiljøer i Norden), Bergen Internasjonale Teater, Carte Blanche, BIT20 Ensemble, Opera Vest, Vest-Norges Opera, BEK, BRAK, Bergen Byspill, Transiteatret, Baktruppen, Music Factory, Autunnale, Ole Blues, Bergensbølgen, Bergen Kunstsamlinger (Lysverket), Barnas hus, Bergen Internasjonale Kultursenter, Logen, Forfattersentrum, i tillegg til en rekke andre nye aktører. Det kan ikke være tvil om at dette gir et godt grunnlag for positiv vekst langt utover den tradisjonelle kultursektoren, i tillegg til den tunge posisjonering av Bergen dette gir både regionalt, nasjonalt og internasjonalt.

Først i disse dager begynner vi så smått å høste av denne investeringen som faktisk også har tiltrukket seg mye ressurser utenfra. (Det finnes lite tallmateriale på dette i Norge, men internasjonal forskning viser at man i prinsippet kan regne med en avkastning på en ca. 600-700 prosent på kulturinvesteringer dersom satsingen er målrettet.) I Bergen ser vi i dag hvordan kompetansen bygget opp i kunst- og kulturfeltet får konsekvens for hele samfunnet: Såkalt næringsbasert kulturindustri spenner over et stadig videre felt, kunst og kultur får større konsekvens på flere områder innenfor tradisjonelle så vel som nye næringsområder, reiselivsnæringen vokser, de nye estetiske forbindelser styrker både grunnskolen og høyere utdanning. Sist, men ikke minst, bergenserne har fått et omfattende kunst- og kulturtilbud som kunne vært en mye større by verdig og som ikke bare benyttes i stadig større grad, men som også har skapt en triveligere og mer attraktiv by.

At en slik utvikling skaper reaksjoner sier seg selv i et land hvor engstelsen i alle dens fundamentale former fortsatt er sterkt forankret. Den mest alvorlige reaksjonen representeres ved Fremskrittspartiet, som bryter med all den partipolitiske konsensus om hovedtrekkene i vår kulturpolitikk som har preget samfunnet siden annen verdenskrig og som skapte det moderne Norge som et åpent, fremtidsrettet, samfunn med forankring i vår tradisjon og kultur. På tvers av partigrensene har vi tatt vare på tradisjon og språk her i landet i pakt med en økende respekt for ytringsfrihet og menneskeverd som grunnleggende forutsetning for aktivt deltakelse i det internasjonale samfunn. Det er dette som nå utfordres av en politikk hvor forståelsen for kunst og kultur kokes ned til en ureflektert populisme hvor kulturhistorie, identitet, den frie yttring og kreativ utfoldelse skal overlates til markedskreftene. Markedskrefter som på kort, men enda mer på lang sikt rett og slett er global, pengesterk underholdningsindustri - totalt uten annen begrunnelse enn egen profitt.

Det er i dette perspektivet vi må tenke på nytt fordi det er liten bevissthet om kulturens konsekvens for hele samfunnet. Kulturpolitikken fremstilles ofte som egen sektor, og kan lett oppfattes som noe som ikke angår oss alle, noe som representerer eliten eller det sære, rare og smale. Da oppstår en alvorlig misforståelse; den at kulturen kan skilles ut fra alle andre sektorer og fjernes uten konsekvenser for resten av samfunnet. Det er selvfølgelig ikke slik, for kunst og kultur er det som binder det hele sammen, som eksisterer over alt, som er holdninger, verdier, kompetanse, livskvalitet, identitet, trivsel, kort sagt; de mellommenneskelige faktorer. Det handler om hele samfunnet når vi snakker om kulturpolitikk!

Det er denne erkjennelsen som kan gå for sent opp for folk fordi vi har hatt en historisk konsensus om kulturpolitikken som først nå er i ferd med å brytes opp. Norsk politikk har vel aldri i etterkrigstiden dreiet seg så mye om fundamentale verdivalg som nå. Er det så grunnlag for denne engstelsen? Vil ikke Fremskrittspartiet besinne seg når de kommer i posisjon? Det er det ingen grunn til å håpe på.

I Danmark hvor Fremskrittspartiet til en viss grad har kunnet realisere sin kulturpolitikk, uttrykker Anders Beyer, redaktør av Dansk Musiktidsskrift: « I en kulturpolitisk situation som den nuv æ rende, hvor besparelser, omlægninger, nedlæggelse af råd og nævn med videre har skabt en stemning af utryghed grænsende til rådvildhed, er det fristende at tale om et ideologisk korstog uden s i destykke i nyere tid i Danmark.» Jeg kunne funnet frem en lang rekke forslag fra det lokale Frp for å vise at forholdene her i byen er minst like alvorlige, men begrenser meg til å påpeke den triste ironien som ligger i Frps ønsker om å tjene én milliard kroner på å selge nettopp noe de hevder ikke har verdi: billedkunsten. En billedkunstsamling bergenserne har opparbeidet gjennom store deler av sin moderne historie. Er det ingen grenser for forakt for egen kultur og historie?

Byens utfordring i dag er å beholde det nasjonale og internasjonale forsprang man har skapt med kunst og kultur som lokomotiv for en moderne og fremtidsrettet utvikling. Det er nok av andre bysamfunn i Norge som kommer til å satse sterkt innenfor dette feltet fremover: Stavanger og Oslo med Europeisk kulturbysøknad, Kristiansand med sitt nye Kultura-fond (ca. 70 mill. i årlig avkastning), for å nevne noe.

Bergen trenger er en offensiv kulturpolitikk: Vi trenger en styrking av kulturregion Vestlandet, styrking av kulturaksene, kompetansemiljøene og folks livskvalitet. Vi må sammen skape et åpent, trygt samfunn med respekt, solidaritet og toleranse som fundament. Da er kultur, kunnskap og erkjennelse den beste investering til byens beste.

SAMFUNNSINVESTERING: Kunst- og kultur, samfunnets bindemiddel, har satt Bergen på kartet både nasjonalt og internasjonalt.