Hver tredje førsteårsstudent strøk i matematikk høsten 2001. Faglærerne i matematikk ved NTNU hevdet at den høye strykeprosenten skyldes dårlige forkunnskaper og liten arbeidsinnsats hos studentene. Noen av studentene som strøk, viste seg å ha 4 eller bedre som matematikkarakter fra videregående skole. Ut fra dette gikk matematikere ved NTNU straks ut og påstod at det er altfor lett å få god karakter i matematikk i videregående skole. En matematikkprofessor i Oslo hengte seg på. Underforstått: høy strykeprosent i matematikk ved NTNU kommer rett og slett av at den videregående skolen nå sender fra seg til universitetene elever med gode karakterer, men dårlige kunnskaper.

Men slik er det faktisk ikke! Som matematikklektorer i videregående skole vil vi påstå at de gode elevene i matematikk er like gode nå som før, men de har med seg andre kunnskaper enn tidligere! De har nemlig fått opplæring og vurdering etter nye læreplaner. Som profesjonelle lærere må vi sette karakterer på elevene våre på grunnlag av den opplæringen de faktisk har fått. Vi kan ikke ta hensyn til matematikkplanene i «gamle dager», eller til hvordan vi tror elevene vil klare seg på en fremtidig eksamen ved NTNU!

De nye læreplanene i matematikk legger mindre vekt på regneteknikk og mer vekt på praktisk bruk av faget enn slik det var før reform-94. Det er kommet inn langt flere emner enn før (det noen kaller «hopp-og-sprett-matematikk»), og som følge av dette er den faglige dybden blitt mindre. Den grafiske kalkulatoren (som nærmest er en liten datamaskin) blir brukt mye. Det er verdt å merke seg at universitetene, også NTNU, har vært sterkt involvert i arbeidet med å lage de nye matematikkplanene. Tanken har nok vært god. Nye og moderne planer skulle få flere elever til å velge matematikk som fordypningsfag i videregående skole. Det skulle i sin tur få opp rekrutteringen til realfagene ved universitetene. Det er dessverre klare tegn som tyder på at noen miljøer ved universitetene ikke har fått med seg den omleggingen av matematikkfaget som har skjedd i videregående skole. Av en eller annen grunn klarer de ikke å møte studenter som har nye og andre forkunnskaper i matematikk. De drømmer seg tilbake til «gamle dager». For å få fokus bort fra egen undervisning, beskylder de heller matematikklærerne i den videregående skolen for å være slepphendte med de gode karakterene.

Går vi tilbake til førsteårsstudentene ved NTNU, skal de i faget Matematikk 1 videreføre og fordype seg i visse deler av matematikken i videregående skole. Andre deler blir ikke berørt. Storparten av innholdet i faget er nye emner som studentene bare i liten grad har kjennskap til fra før. Eksamensoppgaver i Matematikk 1, for eksempel fra desember 2000, bestyrker dette inntrykket. Eksamen er stort sett en prøve i nye regneteknikker. Det sier seg selv at det er urimelig og farlig å påstå for mye om studentenes forkunnskaper ut fra et så snevert grunnlag.

Helt til slutt: Det er gode grunner til å debattere matematikkopplæringen i norsk skole, også i lys av samfunnets behov for kompetente matematikere, ingeniører, matematikklærere osv. Men debatten må legges på et mer konstruktivt plan og få et mer helhetlig perspektiv enn det utspillene fra NTNU legger opp til. Der trekker man kjappe og dristige konklusjoner på et svært tynt grunnlag.

Av Karen Louise Brix, Marte Hauge, Jan Myklebust, Berge Toppe, Jostein Walle, matematikklektorer ved Lindås gymnas.