Vi kvier oss òg for å ta oppgjør med sterke elever, og sterke foreldre. Det som er synd med slike uttalelser, er at de er med og setter lærergrupper opp mot hverandre, for jeg som yrkesfaglærer, og som i alle år har måttet forholde meg til svært mange svake elever, og derved måtte sette mange elever ned til karakteren 1, vil ikke ha på meg at jeg som lærer ikke gjør jobben min. Dette er med og svekker tilliten til lærerne.

Det som verre er, med det at en skjuler det virkelige kunnskapsnivået, er at det dekker over et stort behov for støtteundervisning. Det som jeg og andre har merket oss er at dersom det søkes om støtte og det er synliggjort en karakter 1 eller 0, så snur skoleledelsen mange flere steiner for å få til en eller annen form for støtteundervisning enn det kan se ut som at det gjøres når eleven får en toer. For på grunn av politikernes mangel på å vektlegge penger til de svakeste, så håper selvsagt skoleledelsen i det lengste på at elevene skal få en 2-er.

Jeg har imidlertid som medlem av arbeidsmiljøutvalget for lærere i Hordaland, hvert år, sammen med resten av utvalget, pekt på de manglende ressursene som er til de svakeste. Det er derfor frustrerende å lese at det på mange måter er lærerens egen skyld at vi aldri får økt dette nevneverdig, fordi de er med og dekker over dette ved å gi elevene for gode karakterer.

Det som jeg nemlig forsto på lektorlagsledernes utspill, var at de egentlig ønsker endring på grunnleggende strukturelle forhold i skolen. Ved å gi disse 2-erne, er de med sin praksis med og undergraver dette kravet. Min erfaring er at skal noe endres, må behovet for endringen i hvert fall synliggjøres maksimalt, og ikke dekkes til slik som det blir gjort her.

Når det imidlertid gjelder dette med elever som står i fare for å få en eller annen form for strykkarakter som det er så problematisk å gi, så skal faglærer i dag melde fra til klassestyrer, som så sender meldingen videre til eleven/foreldrene. At det her går igjennom flere ledd er fordi klassestyreren er betalt for det, og han kan samle meldingene fra de ulike faglærerne og derved for eksempel hver måned sende et samlemelding til elevene/foreldrene.

Dette «byråkratiet» som mange lærere kvier seg for å følge, er det vel forvaltningsloven som krever. Dersom vi vil ha bort dette byråkratiet, må vi vel ta et oppgjør med loven.

Dette at departementet etter sigende har gitt pålegg om at nivået skal senkes, er en rar påstand. Vi har riktignok fått andre måter å beskrive nivået på, nemlig: «Høy grad av måloppnåelse», her med karakteren 6 og 5. «Middels grad av måloppnåelse», her med karakteren 4 og 3, og «Lav grad av måloppnåelse», her med karakteren 2 og 1, og til slutt «Ingen grad av måloppnåelse», som er karakteren 0. Det er vel denne beskrivelsen «lav grad av måloppnåelse» og der den ene karakteren er en ståkarakter og den andre karakteren er en strykkarakter som er uklar, og som en vel føler har for mye glidende overganger. Her kan det se ut som at det trengs kurs i begrepsforståelse.

Det ble i artikkelen vist til bekymring for at den snart «pensjonerte generasjonen lærere», skal om noen år skiftes ut med lærere som i mindre grad kan matematikk. Jeg tilhører denne generasjonen som snart skal pensjoneres, og som altså kan matematikk. Etter å ha studert eksamensoppgavene fra 7. klasse i 1959 da jeg sluttet skolen og 8. klasses avgangsprøve som er samme aldersgruppe i vårt skoleslag i dag, er det paradoksale at nivået den gang på regneoppgavene i 1959 var betraktelig lavere enn det er i dag. Er derfor kravet på matematikk i dag altfor høyt? Den snart pensjonerte generasjonen startet videre i barneskolen sin matematikkopplæring med å lære praktisk regning, generasjonen i dag starter nå i barneskolen med å lære matematikk. Praktisk tegning og matematikk er imidlertid to forskjellige ting. Praktisk regning var knyttet mer til virkeligheten, matematikk lever på mange måter sitt eget liv. Kan dette være en av grunnene til dagens matematikkproblemer?

Slik jeg derfor ser det, føler jeg det største problemet for matematikkfaget i dag, er som nevnt, at den lever for mye sitt eget liv. Den er for lite knyttet til virkeligheten. Det kan se ut som at den må gjøres mer praktisk.

Det andre problemet for matematikkfaget i dag føler jeg er det kalkulatoren og formelarkene som har skapt. Det er nemlig hos de fleste elevene i dag manglene evne til å resonnere seg frem til et rett svar. Elevene tror de kan stole fullt og fast på kalkulatoren og formelarkene, og tror ikke at de trenger å lære så mye.

Løsning på matematikkproblemet, mener jeg, er et metodeproblem for lærerne, nemlig å knytte matematikk mer til virkelige oppgaver, for når det nemlig snakkes om dårlig nivå både til de elevene som ligger i stryksjiktet, og til dem som starter på NTNU, da må det gjøres noe med metoden, for disse to gruppene ligger i to verdener. At det er problemer i begge ender på karakterskalaen, må da i hvert fall være et metodeproblem, og ikke bare et strukturproblem.

Av Sigfred Rosvold, faglærer i tekniske byggfag ved Åsane videregående skole