Der driften går dårlig sørger nedbemanning, og eventuelle sparepenger, for at eierne smiler i år også. Det er intet å si på ønsker om sunn drift. Det vil norske journalister også ha. Dessverre opplever Norsk Journalistlag (NJ) at det er behovet for å styrke journalistikken som motiverer ønskene. Vi er også sterkt uenige i at de virkemidlene som nå er tatt i bruk representerer sunn drift. Det ser eksempelvis ikke slik ut på sykefraværsstatistikken fra den nylig fremlagte arbeidsmiljøundersøkelsen.

Schibsteds konsernleder Kjell Aamot lover eierne mer avkastning enn banken. Han virker blind for at konsernet hans alltid har svingt mellom tap og inntjening. Konjunkturnedgangen takles annerledes nå enn i 1991/92. Aftenpostens direktør Olav Mugaas deler ikke NJs syn på at eierne oppfører seg grådig, men i debatten om dette drøfter han ikke resultatkravet han selv må leve opp til. Heller ikke nevner han Schibsteds mange tapsbringende prosjekter som tapper kraft fra Aftenposten og andre etablerte virksomheter.

På 90-tallet ble det skapt formuer i avishusene, men det ble også skapt forventninger som i dag ikke kan fylles. «Aviseierne i Norge er bortskjemt med høy avkastning, det er større krav til avkastning i mediebransjen enn i andre bransjer,» sier den ledende professoren i medieøkonomi, Robert Picard fra Turku School of Economics. Nylig var en gruppe utenlandske journalister på besøk i Norsk Journalistlag. Alle hadde tillitsverv i journalistorganisasjoner på Balkan. Det nye, uavhengige serbiske journalistlaget har gjennomført en arbeidsmiljøundersøkelse i mediebedriftene. Det har også NJ, Norsk Redaktørforening og Mediebedriftenes Landsforening gjort. På et punkt er den serbiske undersøkelsen sammenfallende med vår egen undersøkelse: Over halvparten av journalistene frykter de skal miste jobben. De er redde for å bli satt på gaten i en nedbemanningsprosess. De kjenner angst, ikke trygghet, i arbeidsforholdet.

Selv i bedrifter der avkastningsmålet nås, truer nedbemanning. Begrunnelsen fremstilles som omsorg for oss ansatte — som et behov for å kunne møte selv de verste av tider uten masseoppsigelser og konkurs.

Styret i Stavanger Aftenblad har nylig brukt avisens egenkapital til utbytte. Selv om avisen i fjor gikk med 40 millioner i minus tok styret ut 75 millioner av egenkapitalen. Samtidig blør avisen - ansatte settes på porten.

— Vi har fattet dette vedtaket fordi Aftenbladet har en usunn kapitalstruktur. En ekstremt høy andel egenkapital, mye kontanter, sa styreleder Ådne Kvernland etter styremøtet.

Det «usunne» i kapitalstrukturen er rett og slett faren for slakt. Og slakt ble det. - Det er styrets mening at et utbytte på 75 millioner kroner er fullt forsvarlig, sa styreleder Kverneland til Aftenbladet. De ansatte reagerte med vantro og avsky.

Da TV 2-nyhetene stilte spørsmål ved utbyttepolitikken, viste styreleder til at; «det fortsatt står igjen 80 millioner på egenkapitalkontoen». Bare lommetyver med dårlig samvittighet tatt på fersken svarer slik.

Også i styret i Adresseavisen har Schibsted vist seg utbyttekåt. Sammen med de andre eierne har Schibsted gjennom fire år nå tappet egenkapitalen og tatt utbytte mange ganger så stort som avisens årsresultat. «Et ran uten finlandshette» er kommentaren fra tillitsvalgte i bedriften.

Tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad, Jens Barland, har undersøkt forholdet mellom redaktørrollen og markedskreftene i 18 sentrale avisbedrifter. I løpet av en tiårsperiode har de økt kroneutbyttet med 150 prosent.

Det er som husbonden tar av husmannens såkorn fordi han et år er misfornøyd med innhøstingen. Samtidig som det spinkes, spares og folk sies opp, pumpes det ut penger til tøys. Alle konsernene har risikoprosjekter i utlandet. Det er vekst som dyrkes, vekst eller forventning om vekst, styrker aksjekursen. Psykologien i markedet er slik. Så betales utbytte med bedriftenes sparepenger, for ledelsen lover eierne mer enn bankrenten. Dette er børslogikken, men hvor lenge kan det fortsette?

Avisenes privilegier; produksjonsstøtten, momsfritaket og offentlige godkjente annonsemonopoler er ikke til for å fylle eiernes lommer. Konsesjonsprivilegiene for reklamefinansiert radio og tv er heller ikke etablert for å eiernes del. Verdien av samfunnets sponsing av de kommersielle mediene er årlig på flere milliarder kroner. Eiere og toppledelse virker blinde for det faktum at norske mediebedrifter er «sponset» av samfunnet for å være i stand til å levere god og uavhengig journalistikk. Utbyttepolitikken og marginens mantra undergraver den mediepolitiske enighet som har gitt gunstige rammevilkår.

Et mantra kan virke beroligende - men også bedøvende. Ledere med neste budsjettperiode som horisont ser ikke faren for at rammebetingelsene endres. NJ vil fortsatt slåss for å opprettholde støtte til mediene. Vi argumenterer med målet om mangfold, pressens samfunnsrolle og rollen som kulturbærer. Få av de store mediebedriftene er helkommersielle. Privilegiene gir de fleste en form for blandingsøkonomi, derfor er norske mediebedrifter svært sårbare overfor endringer i mediepolitikken. Da ledelsen i P4 innså dette, var det for sent.

Olav Njaastad, leder i Norsk Journalistlag