BT hadde tidlig på syttitallet en større artikkel om innsenderen, som allerede da meldte fra til samfunnet om sin tapte barndom etter oppholdet på barnehjemmet. Paradoksalt nok var det den gang (for ca. 22-23 år siden) ikke en eneste sjel som reagerte. Aldri noensinne fikk vi ofre fra barnehjemmet tilbud om hjelp, ei eller oppfølging eller tilbud om oppreisning.

I dagens moderne samfunn tilbys de fleste barn, ungdommer og voksne for den slags skyld, en såkalt krisepsykiatrisk hjelp etter traumatiske opplevelser. Vi fra Garnes har derimot selv måttet slite hele livet med våre ulike opplevelser, og selv i dag viser samfunnet liten forståelse for våre problemer. Når barna fra det tidligere guttehjemmet på Garnes nå ikke lenger vil holde sin munn lukket, men fortelle allmennheten om hva de virkelig opplevde, så er dette et rop om rettferdighet.

Et eventuelt tilbud om billighetserstatning fra Bergen kommune, blir av innsender også sett på som en ny fornedrelse. Ordet taper og barnehjemsbarn klinger ikke akkurat så godt i ørene på folk flest, selv den dag i dag. Barna fra Garnes er så menn ingen tapere, men samfunnet vil gjerne få dem til å fremstå som slike. En som ikke har opplevd et slikt mareritt i sin oppvekst, kan heller ikke sette seg inn i hva den enkelte følte den gang som barn, ei heller hva vedkommende senere i livet har måttet slite med.

Det er derfor en stor glede å kunne få medvirke i FMB, Foreningen for Mishandlede Barn, slik at de som er mindre ressurssterke også får hjelp til å fremme sine krav om erstatning og oppreisning. BTs lesere bør gis anledning til også å få lese hele historien om hva som virkelig skjedde på Garnes i årene fra 1952 til 1972.

Vi stiller gjerne opp og bretter ut de fakta vi sitter med pr. dags dato.

JAN HANSEN,

NESTLEDER I SFMB