DEBATT

Av Steinar Øksengård,

formann i Bokmålsforbundet

I en kronikk i BT den 14. januar forteller professor Helge Sandøy at «Nynorsken står støtt», og legger frem en del tall som «bevis» for dette. Ser man imidlertid nærmere på de tallene Sandøy presenterer, ser man at professoren har en noe lettsindig omgang med statistisk materiale, for å si det forsiktig. Dette er for øvrig en ganske vanlig fremgangsmåte når nynorskfolk skal presentere statistikk. Det er tilsynelatende svært om å gjøre å få fortalt at nynorsk har fremgang. For å få dette til, må man nødvendigvis ty til en del «triks», i og med at sannheten er at nynorsk har gått tilbake hvert eneste år siden 1943!

Når man studerer Sandøys «bevis» går tankene uvilkårlig tilbake til den tiden da Pravda hver eneste dag måtte bringe nye historier om hvor bra det gikk med Sovjetunionen. Etter en landskamp i fotball mellom Sovjet og USA (som USA for øvrig vant), skrev Pravda følgende: «En internasjonal fotballturnering ble avsluttet i går. Sovjet spilte en glitrende kamp og ble nr. 2, mens de feite kapitalistene fra USA endte på nest siste plass.»

Det vil føre for langt å kommentere alle Sandøys tall og påstander. Vi skal imidlertid ta et eksempel som viser målfolkets regnemetoder. I 2000 gjennomførte Norsk Gallup Institutt AS — på oppdrag fra Riksmålsforbundet - en undersøkelse for å finne de to språkformenes tilslutning hos den voksne befolkning. 4077 personer ble stilt følgende spørsmål: «Når du skal skrive i private sammenhenger - benytter du da som regel nynorsk, som regel bokmål/riksmål eller begge målformer like mye?» Resultatet var som følger:

Begge målformer: 5,3 %

Nynorsk: 8,5 %

Bokmål: 85,8 %

Sandøys metode for å finne nynorsk tilslutning ut fra ovennevnte tall er følgende: Han legger sammen 5,3 prosent og 8,5 prosent og triumferer med 13,8 prosent. Har Sandøy tenkt på at om bokmålstilhengere skulle benytte samme metode, ville vi få 85,8 prosent + 5,3 prosent = 91,1 prosent bokmål. Sammen med Sandøys 13,8 prosent nynorsk, ville dette utgjøre en total på 104,9 prosent. Vi vet at Sandøy ikke er professor i matematikk, men likevel ...

At gruppen som har svart «begge målformer» skulle bestå av kun nynorskfolk, er utopi. Ikke engang 50/50 er sannsynlig. En betydelig del av denne gruppen er nemlig personer som har hatt nynorsk i grunnskolen, men har gått over til bokmål senere (det er faktisk ingen som går den andre veien). Selv om gruppen behersker begge målformer, har den trolig tilnærmet samme sammensetning som resten av Norges befolkning, det vil si 90 prosent bokmål og 10 prosent nynorsk (det vil si ved valg av den ene eller den andre av de to språkformene). I dette tilfellet vil nynorsk da ende på vel 9 prosent, hvilket stemmer bra med andre statistikker.

Hva er så sannheten om nynorskens tilslutning? Den mest pålitelige statistikken vi har, er grunnskolestatistikken. I 1943/44 hadde nynorsk sin høyeste tilslutning i grunnskolen med 34 prosent på landsbasis. I dag er dette tallet nede i 14,67 prosent, den laveste tilslutning s i den 1915! For Vestlandet har tilslutningen i samme periode sunket fra 68,5 prosent til 45,75 prosent. Ja, til og med i nynorskfylket Sogn og Fjordane har nynorsk nå en svak tilbakegang i grunnskolen. Utenfor Vestlandet er utviklingen om mulig ennå verre. En tilslutning på 2,78 prosent nynorsk i grunnskolen (1,52 prosent blant rekrutter!) forteller klart at nynorsk er tilbake der det startet, som et rent vestlandsspråk. Når det gjelder nynorsk blant den voksne befolkning, viser andre undersøkelser (selvangivelsen, rekrutter, bankkontoer, bokutgivelser etc.) at tilslutningen er i underkant av 10 prosent på landsbasis.

Som vi har sett ovenfor, har nynorsk i grunnskolen nå den laveste tilslutning på 85 år. Dette faktum må også ses på bakgrunn av den massive statlige støtten denne målformen mottar for å overleve. Vi har tall som viser at det dreier seg om 3-sifrede millionbeløp hvert eneste år. I tillegg har vi lover som tvinger folk til å bruke nynorsk (25 prosent i statsinstitusjoner, tvunget sidemål, etc. etc.). Uten denne støtten ville nynorsk trolig vært historie for lenge siden.

Forsøker man å fremstille den massive nedgangen for nynorsk som en fremgang, må man også være forberedt på å bli korrigert. Vi overlater til hver enkelt av leserne å avgjøre om resultatene står i forhold til innsatsen. Men fremstill i alle fall ikke elendigheten som en suksess!