Nylig stemte de folkevalgte på Stortinget for et forslag om økning av stortingslønnen. Etter lønnsforhøyelsen tjener en stortingsrepresentant i dag 520.000 kroner i året. Lønnen må nok være på et slikt nivå da det er en krevende oppgave å være stortingspolitiker, og for at noen skal ville ønske å engasjere seg på et slikt nivå, må en nødvendigvis ha en slik betaling.

At stortingsrepresentantene legger ned en enorm arbeidsinnsats er hevet over enhver tvil, men man må likevel kunne tillate seg å sette spørsmålstegn ved størrelsen på de siste års lønnsøkninger og ved de gullkantede pensjonsavtalene politikerne har sikret seg.

De siste fem årene har stortingsrepresentantene bevilget seg selv en lønnsøkning på 37,6 prosent eller nærmere 142.000 kroner. Få kan vise til en tilsvarende økning. Tar man i betraktning at hver stortingsrepresentant mottar 66 prosent av den til enhver tid gjeldende stortingslønnen i pensjon etter en opptjeningsperiode på 12 år, er det ikke rart at media møtes med «ingen kommentar!» hos alle de ellers så taletrengte stortingspolitikerne. For vanlige arbeidstakere tar det derimot 30– 40 år før man har opptjent full pensjon, og i motsetning til stortingspolitikerne er de få som dermed har ferdig opptjent pensjon før fylte 40 år.

Det er ingen tvil om at vårt lands folkevalgte gjør en god jobb, men årets lønnsvedtak og den manglende viljen til å revidere en meget god pensjonsordning, er et uttrykk for stortingsrepresentantenes manglende magemål. Som sentrale figurer i vårt samfunn er det viktig at politikerne går foran som gode eksempler, og at det er samsvar mellom deres ord og handlinger. mang en gang har spesielt næringslivsledere blitt kritisert for manglende måtehold i forhold rundt lønn og bruk av «fallskjermer», og flere av landets folkevalgte har ytret seg mot det de kaller «ukultur». At næringslivets gunstige lønns— og sluttvederlagskultur er uheldig og ofte synes lite gjennomtenkt er åpenbart, men politikernes kritikk av disse blir særdeles syltynn når vi opplever at den samme «ukulturen» også eksisterer i Stortingets korridorer.

Det er som kjent bare én ting det blir mindre av når det fordobles, nemlig moral, og dobbeltmoral er et veldig beskrivende ord på hva politikerne har rotet seg inn i. Dette bør være et tankekors for en del av dem som musestille stemte for forslaget torsdag, og som tidligere har uttalt seg svært negativt omkring næringslivets pensjons- og lønnskultur.

Stortingspolitikernes vansker med å forsvare torsdagens lønnsvedtak synes å være et klart uttrykk for et overmodent behov om en utvidelse av pensjonsopptjeningsperioden og revurdering av stortingsrepresentantenes gunstige lønns- og pensjonsordninger, slik at politikerne med tyngde og troverdighet kan stå for den moderasjonslinje de ellers forfekter og ber oss andre følge.