Først til "Chicago". Ikke at det i seg selv er noe galt med å kalle en gate opp etter en by i Midtvesten, men i den sammenheng navnet blir brukt har det en nedsettende klang. Adolph Bergsvei er den eneste gaten på Landås hvor folk sitter utenfor leilighetene og drikker kaffe og snakker sammen.

I godvær er det bord og stoler ute med barn, hunder og katter leker i fredelig sameksistens. At det er mange gamle i bydelen er sant. Jeg vil allikevel peke på at det mange barn i blokkene i Hagerupsvei og et langt stykke nedover mot Kiwi butikken i Birkeveien. Riktignok er mange av dem innvandrerbarn, men barn. Så kan vi snakke om fargerikt fellesskap. Det er mange potensielle eventyrfortellere og "erstatnings besteforeldre" i bydelen. Det behøver ikke bare å være i festtalene at det er snakk om integrering!

I en bydel med mange gamle snakker sammen. Lavmælt i biblioteksfilialen, høylytt på posthuset og i butikken. Hvilken annen bydel kan rose seg av kontakt og utveksling av tanker og meninger midt på dagen når de fleste ellers er på arbeid?

De barna som er her har mange gamle å snakke med. Barn og gamle har meget til felles, vet jeg. En gutt jeg traff med en stor og truende vannpistol forsikret da jeg advarte han mot å skyte på meg at "vi skyter aldri på de gamle". Betryggende skulle jeg mene.

At de unge familiene flytter ut når leilighetene blir for små er også sant, men fra stuevinduet i min romslige tre vær. Leilighet ser jeg nyinnflyttede småbarn i sandkassen og på plenen i godværet. Jeg håper at mitt innlegg kan være med på å vise et mangfoldet ofte er langt større enn det presenteres i pressen.

Av Elizabeth Fougner