Av Åge Simonsen,dr.scient.

Norges Miljøvernforbund

Moderne skogsdrift, utbygging av skogsbilveier, skytefelt og infrastrukturer i samfunnet har ført til alvorlige reduksjoner i urørte skogområder.

Bygging av infrastrukturer har ført til irreversible fragmenteringer av landskapet, og den eldre skogemn er blitt oppsplittet i små, spredte bestander. Ifølge Stortingsmelding nr. 40 (Barskogvernmeldingen) har denne påvirkningen vært særlig stor i de lavereliggende og mest produktive delene av Norge.

På ministermøtet i Haag om «Konvensjonen for biologisk mangfold» i april uttrykte miljøvernminister Børge Brende stor bekymring for «den raske avskogingen i mange land», og poengterte at Norge nasjonalt legger stor vekt «på vern av barskog og å integrere hensynet til det biologiske mangfoldet i dagens skogbruk».

NINA (Norsk Institutt for Naturforskning) har nå fremlagt en rapport som konkluderer med at skogsvernet i Norge må økes fra knapt en prosent til minst 4,5 prosent av det produktive skogsarealet for å oppnå tilstrekkelig vern av biologisk mangfold. I sin kommentar til denne rapporten (19.4.) henviser miljøvernminister Børge Brende til Sem-erklæringen hvor behovet for styrket vern av skog er nedfelt.

Bergen Jæger— og Fiskeforening (BJFF) planlegger nå en større skytebane ved Kismul i Fana. Planområdet ligger sentralt plassert i et større, sammenhengende skogområde som ifølge NNI (Norsk Natur Informasjon), som har utarbeidet en meget grundig og faglig tung utredning om naturverdiene i området, har stor verdi for et variert og rikt plante- og dyreliv. NNI påpeker at skogene sør for Kalandsvannet i et helhetlig perspektiv er blant de aller viktigste skoglandskapene i hele Bergen kommune og henviser blant annet til en oversikt over økologisk viktige naturområder knyttet til Grøntplan for Bergen. I disse skogområdene er det blant annet registrert mange sjeldne og fåtallige fuglearter. Ifølge NNI har disse skogområdene også en vesentlig funksjon som beite-/oppvekstområde for storfuglkull og tilhører et intakt leiksystem med kjerneområde lenger mot sør. Området er også særdeles viktig for hjort, som også forekommer innenfor selve planområdet.

Planområdet består av en blanding av fuktutforminger av røsslyng, blokkebær, furuskog og langt mer næringsrike partier (i liene) med lågurtfuruskog med innslag av edelløvtrær (ask, eik, trollhegg, svartor) samt flere kalkkrevende og næringskrevende plantearter.

Den sistnevnte skogstypen finnes vanligvis bare på næringsrik, veldrenert mark med gunstig lokalklima. For eksempel indikerer skogstorkenebb og skogfiol, som begge er registrert i lågurtskogen i planområdet, et spesielt høyt næringstilbud.

Arealet har i produksjonssammenheng superbontitet. Flere undersøkelser har dokumentert at både artsrikdom og individtetthet av biller øker med skogens produktivitet (bonitet).

Floralisten inneholder videre arter som indikerer fattig til intermediære minerotrofe myrer (f.eks. multe) så vel som arter som bare vokser på rike myrer (gulstarr, loppestarr og sumphaukeskjegg).

Tilstedeværelsen av plantearter som indikerer høy grad av biologisk mangfold (såkalte signalarter eller rikhetsindikatorer) er stor. Ask, eik, trollhegg, svartor, vivendel, bringebær, hengeask, klokkevintergrønn, markjordbær og prikkperikum er alle slike arter, mens hassel er, sammen med mye død ved, eksempel på nøkkelelement i skogen med stort biologisk mangfold.

Osp, rogn og selje finnes også i lågurtfuruskogen. Gamle ospeholt er svært artsrike, og mange ulike organismegrupper utnytter ospen i ulike stadier. Som rikbarktre er ospen viktig for lav og moser. Gamle, døende ospetrær utnyttes av en rekke vedborende sopper og insekter. Den sjeldne og nasjonalt truede hvitryggspetten foretrekker osp som reirtre hvis dette er tilgjengelig.

Hvitryggspetten er oppført på den norske rødlisten over truede arter, og Vestlandet har den eneste rimelig levedyktige bestanden i hele Vest-Europa. Arten er derfor også en klar ansvarsart for Norge.

I tillegg er hvitryggspetten en indikator-art for høyt biologisk mangfold.

Undersøkelser har vist at et tjuetall sjeldne og truede billearter er avhengige av samme ressurser som hvitryggspetten og ofte forekommer på samme habitat som denne. Spetter har vist seg spesielt sensitive for fragmentering av habitat og reagerer også negativt på for mye støy.

Det er derfor alvorlig at planområdet for skytebanen (ifølge NNI) ligger innenfor et territorium til denne arten.

Område i og rundt planområdet har også stor verdi som friluftsområde. Det er ingen tvil om at støy og bråk fra et potensielt skytefelt i betydelig grad vil forringe folks naturopplevelse og bruken av området til dette formålet.

En sammenligning med foreslått vernede barskoger av noenlunde samme type som man finner i planområdet, viser at flere av disse har klart lavere verneverdi. NNIs konklusjon om at man bør unngå tekniske inngrep i dette området, er derfor åpenbart korrekt. Sett i lys av NINAs rapport som dokumenterer at det norske barskogvernet er for lite omfattende, er det spesielt viktig å ta vare på ikke vernede områder, skjøtte disse på en skånsom måte og unngå tekniske inngrep som fører til oppsplitting og fragmentering av landskapet. I det aktuelle området er dette ekstra viktig, ikke minst av hensyn til jaktinteressene selv.