Bergens helseråd har en 100-årig historie, og i en av utstillingene som pågår i forbindelse med 400-årsjubileet, finnes et skilt undertegnet Bergens helseråd: «Spytting på gulvet er strengt forbudt.» Hygiene og helsestell har ikke bestandig hatt de beste forutsetninger, og det har vært god grunn til bekymring rundt smittsomme sykdommer. I dag har vi gode offentlige kontrollmekanismer, og de fleste av oss kan vaske oss hjemme i lekre og rene bad så ofte vi vil. Dagens urenslighet er ikke grunnet dårlig økonomi.

Hvorfor er da enkelte folk i Bergens gater så ufyselig urenslige? Noen spytter og kaster fra seg sigarettstumper, andre slipper papir, matrester og annet avfall, rett ned, og akkurat der det måtte passe dem selv. Mange ser ikke dette lenger, for det er slik det er: Vi lever delvis i en grisebinge! Det ser ut til at spytting er blitt mote — rett og slett tøft!

Enkelte slipper spyttet ut av munnen og ned på gatene vi ferdes på, for i neste øyeblikk å kysse sin kjæreste – stakkars. Jeg vet ikke om en eneste by i verden som har så mange tyggegummimerker på gatene som Bergen. Av og til fjernes de ved trykkspyling, men det varer ikke lenge, så er de hvite og malingsliknende flekkene der igjen. Andre byer, for eksempel Beijing og Singapore, har innført forbud mot spytting og søppelkasting. Men å håndheve dette, koster penger, og Bergen kommune har neppe råd.

Man renoverer deler av byen; det er gledelig og verdifullt og vesentlig for kulturen. Men går noe tapt i renovasjonsprosessen? Man rengjør ikke byen ved renovering.

I begynnelsen av august hadde BT en omtale av NM i morellsteinspytting. Vinneren spyttet 14,24 m, og nå sikter han på VM. Han angir å spytte morellsteiner i jobbsammenheng som avdelingssjef, og har fått de ansatte med på spytting - «det er fint at de trimmer, dette passer jo for alle,» sier han. Herlighet!

Kanskje de tilsikter å trene lungene, eller bukmuskulaturen? Enkelte ledende politikere deltok også i konkurransen i Lofthus, der det også var distriktspolitisk debatt, og de spyttet i vei, men rekorden blant dem ble visstnok bare 2,36 m. Så er det vel rimelig at det å spytte opprettholdes som forbilledlig!

Jeg har også undret meg på hva vi kan trekke med oss inn i våre ellers så rene hus, for eksempel ved buksekanter som subber gatelangs – og hvor mye gørr både vi selv og andre vil kunne påføres, når trillekofferter legges opp i sengen, idet det ellers så rene tøy pakkes for reisen.

Opplysning, for eksempel gjennom skole og dagspresse, har lenge vært høyt prioritert i det norske sunnhetsvesens virksomhet. En tid sto også oppdragelse høyt på listen. Fra 1970-tallet kan det se ut til at hygge og omsorg fikk en mer fremtredende plass i skole og presse enn hygienen og disiplin hadde hatt i årtiene før.

Er det resultatet av dette vi erfarer nå? Skyldes det mangedobbelte bossproblem rett og slett manglende oppdragelse, alminnelig dannelse, vanlig folkeskikk? Har vi lært den unge generasjon likegyldighet? Er vi i ferd med å bli likegyldige selv? Kan dette være et slags uttrykk for sjelelig skrot?

Hva kan vi gjøre? BT har hatt flere innlegg om bossproblemet den siste tiden. Eline Randers Smith-Sivertsen (30.07.2003) fremsetter en rekke gode – og til og med konkrete forslag - for eksempel store bosspann som tømmes kontinuerlig! Hun foreslår holdningskampanjer der kjente og populære personer aksjonerer med tydelige budskap, og formidler at det rett og slett er flaut å skitne til. Hun inspirerer til fast årlig Rusken-dag. Vi kan i hvert fall ikke basere oss på det bergenske regn, slik noen ser ut til å ha tenkt tidlig på 1900-tallet: «… Renholdet af gaterne er beregnet på stadig øsregn, kun da er gaterne rene … Det er en sørgelig tilbakegang fra den velkjendte, nedarvede bergenske renslighet.» (NOS 1912:157). Bossproblemet kan for en stor del ha med holdninger og oppdragelse å gjøre, men det er også et kommunalpolitisk og økonomisk spørsmål.

Tør vi regne med at de politiske partiene, som i disse dager søker å overbevise oss om sin berettigelse, styrke og verdi, også kunne sette temaet boss på agendaen? Kan vi håpe at hygienen, renslighetslæren, nå ved inngangen til det 21. århundre, igjen får positiv status?

Anne Elisabeth Ljunggren