— Og mange ganger har også vi vært på nippet til å flytte. Fremdeles ser vi oss om etter alterna-tiver, sier Pia.

Men etter 16 år på samme adresse, er det ikke så lett å bryte opp. Både Pia og guttene føler seg knyttet til stedet. De trives, til tross for helgebråket og den generelle forslummingen av bomiljøet.

— Her er jo så fint og så sen-trumsnært, men samtidig så trygt. Man trenger ikke være redd for å slippe ungene ut her, sier Pia.

Men mens trafikken og den tilhørende støyen er blitt borte, er støyen fra feststemte studentna-boer blitt en sann plage. Ifølge Pia er det enkelte kvelder så ille at man nesten må sitte med hørselvern på inne.

— Høsten er verst. Når studie-lånene kommer på konto. Mot jul roer det seg litt, før det tar seg opp igjen, sier Pia, som føler seg litt som gatens «kjeftakjer-ring». Den rollen opplever hun som ubehagelig.

— Vi må på en måte oppdra hver eneste leietaker som flytter inn, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært ute på gaten for å få folk til i det minste å lukke vinduene sine. Bare det er ofte nok. Men det er klart det er en belastning å være den som gir beskjed, og jeg kvir meg veldig for å gjøre det.

Pia forteller at reaksjonene varierer. Noen forstår og tar hensyn. Andre fortsetter å gi blaffen.

– En gang opplevde jeg å få en spyttklyse etter meg, og ved noen anledninger har vi måttet til-kalle politiet, sier Pia, som også har vært rundt med skriftlige anmodninger til naboene.

— Hva er det verste i et slikt bomiljø?

— Det verste er til stadighet å bli invadert av musikk som du ikke har valgt selv, sier Pia Lindseth.

Heldigvis er guttene ennå så unge at de sover før det verste bråket setter inn, men av og til kommer de inn til meg og sover. For jeg har rom på den stille siden.