Vi står på nippet til å bryte ut i jubel i minst to slektsledd, flere boenheter og i opptil tre byer. Vi snakker bare dager før jeg blir tante for første gang, foreldre både her og der blir besteforeldre for første gang, og, som det vel følger logisk av dette, et sett kommende foreldre blir foreldre for første gang.

JEG MENER SELV jeg har usedvanlig godt utviklet tantepotensial, og har gledet meg med ujevne mellomrom siden prosjektet ble kjent i fjor sommer en gang. Onklene og tantene i venneparken har da også vært flinke til å reklamere for tantelivet.

Vanligvis skal man ikke ha sagt «tante» mange ganger før tantene og onklene ryr ut av tanteskapene sine. De stråler som julestjerner hver gang det blir snakk om nevøene eller niesene. «All moroen, og ikke noe ansvar,» reklamerer de. De forteller om snopeorgier med bare E-snop bak ryggen på idealistiske grovbrød-foreldre, rampestrekskoler, banne— og blåse-tyggisboble-kurs og annet som foreldre prøver å skjerme barna sine mot. Det er frisone for tantene og onklene, særlig de som ikke har barn selv. De kan gjemme seg bak et «Oi. Jeg visste ikke at unger ble hyper av Cola og sjokolade,» knegg, knegg, og samtidig ha et solid alibi når de vil se de siste Disney-filmene på kino.

SÅ LANGT, alt vel, og jeg har gledet meg til den nye tilstanden, som sagt. Helt til jul.

For et stykke ned i den fjerde julegløggen her i romjulen begynte bildet forsiktig å slå sprekker. Da kom de barnløse tantene og onklene frem fra skyggene, eller dypet, om man vil. Med seg hadde de drypp fra virkeligheten. Det var en virkelighet som kan skremme enhver senåring, med klippekort på full oppmerksomhet, på flat mark.

JEG MERKET DET jo så vidt selv i julen. Det handler ikke om meg lenger. Det handlet, i mitt tilfelle, om en person som ikke finnes ennå. Den absolutt største delen av gavestrømmen gikk utvilsomt i retning denne kommende personen, og denne personens foreldre.

«Tror du det var noe?! Verre skal det bli!,» proklamerte en venn med et par års onkelerfaring, og presenterte et raskt regnestykke over hva onkelstatusen kostet ham. For, som han sa, en ting er utlegg til den nye familien i form av gaver og besøksreiser og bankinnskudd, og tap i forhold til at han selv nå kom langt ned på enhver gaveliste internt i familien. Det fascinerende er, kunne han videre fortelle - akkompagnert av ivrig nikkende tante- og onkelhoder - at den lille familien plutselig blir en enhet som handler i flokk. Det vil for eksempel si at en onkels tre gaver til et stykk søster, et stykk svoger, og et stykk nevø, gjengjeldes med en - 1 - felles gave fra hele den lille familieenheten. 1200 kroner ut, 400 inn, kjempedeal, stønnet onkelen.

DE ANDRE fikk vann på møllen, og dro frem skremselshistorier om juleforhandlingene, om hvilken side av slekten som skal få feire med barnebarnet denne gangen.

Og tantesamvær? Tilbudet kommer i helgene, varslet en tante til fem. Det kommer akkurat når du har lagt egne planer for helgen. Da ringer de, og trenger barnevakt til et, ideelt sett, sovende barn.

Navnet ditt kan du bare glemme. Fra nå av heter du Tante på ubestemt tid, og hvor kult er det når du nærmer deg Tante Posealder og -status?

Å, GRØSS, tenkte jeg. Helt til de begynte å le, tantene og onklene. Og hodene nikket like ivrig som lenger oppe i teksten da den mest erfarne tanten oppsummerte: «Poenget er, at til tross for dette, er det altså veldig festlig å være tante!».

Det har jeg bestemt meg for å tro dem på. Det må jeg jo. For nå er det like før det braker løs. Og et smil fra tantebarnet er visst verdt rundt 800 kroner, fikk jeg høre. Minst.