Artikkelen omhandlet de sterke virkemidler det nye store Fagforbundet har iverksatt overfor to gamle foreninger fra det tidligere Norsk Kommuneforbund — NKF. De to foreningene - Tafo og Bergen brannkorpsforening - vil ikke ha sin tilknytning til det nydannete Fagforbund som i medlemstall er over 300.000. Årsakene til gjenstridigheten kan selvsagt ligge i mange forhold, men flertallet i de to foreningene har gjort sine valg ut fra medlemmenes reelle og selvstendige meninger. De vil ikke være tilknyttet Fagforbundet. Overfor disse lovlige vedtak i nevnte foreninger utøver nå det mektige nyetablerte Fagforbundet nær sagt et desperat maktspill for åpen scene, etter den gamle oppskriften - de som ikke vil, de skal. Det vi egentlig er vitne til i dette er enkeltindividets organisasjonsrett.

Som tidligere tillitsvalgt i brannkorpsforeningen vil jeg henlede oppmerksomheten på brannkorpsforeningens egen historie og forsøke å belyse visse fakta i forholdet mellom tidligere NKF og denne forening. I NKR - som også var et stort forbund - ble brannfolkene nærmest en minoritetsgruppe, og foreningens historie beskriver ganske presist om til tider store samarbeidsproblemer. Brannfolkenes spesielle krav ble ikke prioritert i vesentlig grad i NKF sine besluttende organer. Der var en påviselig neglisjering fra forbundet side. Vitale saker for foreningens medlemmer ble ofte uvesentlige for styrelsen i NKF. Dette medførte selvsagt frustrasjoner og misnøye med eget forbund. Situasjonen for de tillitsvalgte i foreningen ble uhyre slitende. Disse tillitsvalgte måtte så å si balansere mellom en anstendighet overfor NKF og holde fagforeningen samlet. Historien beretter også om flere meget anspente situasjoner mellom partene hvor utmeldelse fra NKF var et sentralt tema på dagsordenen. På ingen måte var det enkelt for de tillitsvalgte å drive fruktbart foreningsarbeid under slik forhold. I noen «hete» saker slo selvsagt forbundsledelsen igjen mot foreningen. Bare i mine aktive tillitsmannsår - det er nå historie - forelå det to forslag fra forbundet på eksklusjoner, ett på person og ett på hele brannkorpsforeningen. Prestisjen forlangte noen straffet. Den gang ble disse forslag stoppet fordi makt ble erstattet av fornuft. Forsøker vi å dra en liten konklusjon i forholdet mellom NKF og brannkorpsforeningen så kan vi hevde at de fremskritt som er gjort - innen normalisering av arbeidstid, sikkerhet og andre arbeidsforhold - er båret frem gjennom seigt fagforeningsarbeid over lang tid. I liten grad har oppnådde fremskritt blitt realisert som er produkt av forståelse og kreativitet fra det tidligere NKF.

Ut fra ovennevnte er det nokså logisk at også brannkorpsforeningen er skeptisk til å inngå et forhold til et nytt og enda større forbund. Vil brannfolkenes spesielle krav nå bedre frem i det nye? Svaret på dette er ikke enkelt - men noe av svaret ligger i om ledelse av det nye forbundet vil finne frem til bedre og realistiske samarbeidsformer til de enkelte fagforeninger. I dette ligger kimen, for der er i dag et bedrøvelig gap mellom de på «gulvet» og hele det tillitsmannsapparat som besitter høyere posisjoner. Våre topptillitsvalgte er ikke flinke nok til å samarbeide nedover og på et vis blir de en fjern elite. Selvsagt er der i dette feil på mange nivåer, men hvis alle tillitsvalgte viste anstendighet overfor de enkelte medlemmer så ville man bedre på mangt. Kanskje det ville være en klok handling av Fagforbundets nye leder å kalle inn til et møte med alle sine gamle fagforeningskamerater - aktive og pensjonister.

Avslutningsvis vil jeg bare minne om den turbulens vi hadde mellom fire gode tillitsmenn og NKF for noen år siden her i Bergen. Disse fire skulle miste kappe og krage og ekskluderes fra NKF. Beslutningen bygget på gjeldende vedtekter for NKF og dannet grunnlaget for vedtaket. Regien av dette maktspillet skal jeg la ligge. Imidlertid bøyet ikke disse fora av overfor NKF og prosessen gikk til sivil rettsinstans. Rettens konklusjon og dom var helt entydig - disse fire vant sin sak. Av dette kan vi fastslå at norsk lov står over ethvert forbunds lover og vedtekter. På tillitsmannsskolen lærte jeg tidlig at alle konflikter - store eller små - har to grunnleggende sider. Hvis det er ærlig og fornuftig vilje til å finne løsninger som holder for partene, så skal det finnes løsninger.

Kåre B. Helle