Selv sykler jeg mellom ytre Sandviken og Bergen sentrum, og kommer meg stort sett vel frem på kreative måter ved å sykle på fortauet som for det meste er bredt og folketomt hele veien. Enkelte fotgjengerfelt må krysses for å nå over på den siden av veien som har fortau, og enkelte fotgjengere som bruker fortauet må taes hensyn til. Det går likevel stort sett greit.

Men så har du machosyklisten. Kjennetegnet er en mann, stort sett mellom 30 og 50, i trang sykkelbukse med polstring i baken, og for øvrig alt av det aller siste i tilbehør. Machosyklisten sykler i bilveien. Helst i bussfeltet. Om alle som reiser kollektivt blir sittende i kø bak ham, lar ikke machosyklisten seg merke med. Han skal frem, og benytter sin rett til å sykle i bilveien, uten tanke for andre enn seg selv. Machosyklisten tar ikke hensyn til noen. Han eier veien. Og nedverdiger seg ikke til å svinge til side selv om det skulle finnes mulighet for det. Buss-sjåførenes tålmodighet er grenseløs i denne byen.

Blant oss andre syklister, uten kondomdrakt og skylapper, finnes det en allmenn regel om å ta hensyn til hverandre, et slags ordløst fellesskap om man vil. Vi viker for hverandre, og prøver å gjøre det beste ut av de av og til litt vanskelige trafikale situasjoner som kan oppstå, for eksempel på smale fortau og slikt. Blikkontakt og hensyn til omgivelsene er stikkordet.

Her om dagen hadde jeg den selsomme opplevelsen av at en typisk representant for machosyklisten syklet i oppoverbakke foran meg, på fortauet, som var smalt. Greit nok, vanligvis er de raskere enn meg, så noen konflikter i oppoverbakke er utenkelig. Vi andre vanlige syklister viker som kjent for hverandre etter som behovet tilsier. Men ikke denne her. Han var på fortauet, han hadde et rolig tempo, og han flyttet seg ikke! Jeg prøvde med noen klemt på bjellen. Ingen respons. Etter febrilsk ringing og håpet som sank om å forsere bakken i nødvendig tempo, passerer jeg, utrolig nok. Og suser forbi. En machosyklist med hodetelefon! På fortauet! Som verken hører eller ser! En ting er å sitte i bussen i kø bak dem, noe helt annet var å møte en i nærkontakt. Dette var dråpen!

Vi trenger bedre tilrettelegging for syklister i Bergen, med egne sykkelstier. Kan noen ta det med i den videre planlegging?

KVINNELIG SYKLIST I BY-KLÆR