Da vi ankom kinosal fem, hadde vi store problemer med å finne riktig benkerad i tussmørket. Etter oss femtiåringer og vel så det sitt syn, er merkingen altfor usynlig. Det burde vært store lysende tall i gulvet.

Vel på plass var det fortsatt bare reklameplakater på kinolerretet, akkompagnert av støyende popmusikk beregnet på fjortiser. Gjennomsnittsalderen på publikum lå garantert tre tiår over fjortisalder. Kunne de ikke på halvfireforestillingen på dagtid, med garantert voksent publikum, ha valgt musikk og lydnivå som denne aldersgruppen ville ha følt seg mer vel med?

Ekstra ille ble det da det etter at reklamefilmen var over ble sendt en såkalt trailer om en kommende film. Da holdt hele kinosalen på å eksplodere i et lydinferno. Min sidemann holdt seg for ørene. Jeg syntes det var en god idé, og etterfulgte hans eksempel.

Jeg hørte flere irriterte kommentarer fra andre publikummere. Det var skikkelig ubehagelig. I stedet for å ha blitt satt i god stemning av «forretten», satt vi der og var ganske irritable når heftigheten fra Finnmark begynte.

Av tidligere avisinnlegg vet jeg at jeg ikke er alene om å oppleve det på denne måten. Det skulle ikke være noe stort problem å gjøre noe med det. Det blir antagelig innvendt at ungdommer vil ha et slik lydbilde. Men kinoen skal vel være en hyggelig opplevelse for alle aldersgrupper?

Jeg mener at det må kunne gjøres en vurdering av de som kjører lydstyrken og velger musikk. Dette vil kinoen som institusjon tjene på på sikt.

INGEBORG HELLE NYHEIM