«Hvem tar feil? Valgerd eller 2 millioner nordmenn?». Det er P4 som spør, i en annonsekampanje som avslører en flik av bitterheten i kjølvannet av avslaget på søknaden om fortsatt å få drive reklamefinansiert radio. Spørsmålet er interessant, men helt irrelevant. For hadde svaret hatt betydning, hadde vi ikke hatt noen konsesjonslovgivning for radiodrift.

Konsesjoner handler om fordeling av knappe ressurser, og et ønske om å styre fordelingen politisk. Konsesjoner er i utgangspunktet bare til låns. Det er lett å glemme — helt til myndighetene bestemmer seg for å låne konsesjonen bort til noen andre.

Viktig styringsredskap

Konsesjonslovene preget utviklingen av norsk næringsliv gjennom hele forrige århundre. Det var ikke noe nytt fenomen da de mest kjente lovene dukket opp rundt århundreskiftet. Konsesjoner var en vanlig måte å regulere næringsvirksomhet på frem til 1800-tallet, da liberalistene svingte seg over Europa i jakten på dereguleringer i markedene.

Tonen var en annen for hundre år siden. Konsesjonene skulle hindre at vi nordmenn mistet kontrollen over ressurser som ble regnet som felles eiendom, og som var avgjørende for samfunnet vårt. De mest kjent konsesjonslovene er knyttet til fossefallene og vannkraften.

Konsesjonslover brukes til å styre strukturen i ulike næringer, og er et av de viktigste politiske redskapene for styringsvillige politikere. Tenk bare på konsesjonskravene til selskapene som får lete etter, og produsere, olje fra norsk sokkel. Konsesjonskravene har styrt oppbyggingen av baser og virksomhet langs kysten, og dermed spredningen av et næringsliv som ellers ville ha kommet noen få byer til del.

Eller tenk på kravene for få å drive gårdsdrift i Norge. Eller for å få drive fiske av en viss størrelse. Konsesjonslovene blir brukt for å regulere næringer som lever av våre felles ressurser. Den bruken av konsesjoner er lite omdiskutert i Norge. Vi synes det er rimelig at storsamfunnet kan påvirke utnyttingen av fellesressursene.

Gullgruve på luften

Men det er forskjeller mellom konsesjoner og konsesjonsinnehavere, og det kan nok P4-folkene snakke ganske lenge om. P4s privilegium, og etter hvert problem, er at kanalen i praksis er monopolist. Det finnes ikke så mange landsdekkende radiofrekvenser i Norge. Det finnes bare en frekvens som kan hente inn reklamekroner i tillegg. Det gjør den frekvensen til en gullgruve.

Gjennom konsesjonslovene har vi bestemt oss for at de få frekvensene vi har skal fordeles etter bestemte kriterier. Den som får det vinnerloddet i fanget som en slik frekvens faktisk er, skal oppfylle kriterier om allmennkringkasting. Gjør de ikke det, er Kulturdepartementet i sin fulle rett til å selge konsesjonen til noen andre.

I en slik ramme betyr ikke svaret på spørsmålet i innledningen så mye. Det skal ikke punktere en diskusjon om hvorvidt preferansene til den enhver tid sittende politiske ledelse skal styre innholdet i radioen vår. Men konsesjonstildelinger har aldri vært popularitetskonkurranser, og kan heller aldri bli det. Og den dagen den digitale teknologien gjør at tallet på radiofrekvenser ikke er noen begrensning, blir denne typen konsesjonstildelinger ganske uinteressante.

Festlige monopoler

Det som gjør at P4-saken fremstår som spesiell - noe kanalen selv har gjort en glitrende innsats for å understreke - er at P4 ikke fikk fornyet konsesjonen sin. Kanalen er ikke like flink til å understreke at den er en monopolist innen reklamefinansiert, riksdekkende radio, som ikke fikk fornyet konsesjonen sin. Det er det saken handler om, ikke om Valgerd liker Silje Stang eller ikke. Monopol er som kjent det festligste man kan drive med i næringslivet, fritt for konkurrenter og vanskelige kunder som det gjerne er. Andre monopolister, som lever av privilegier storsamfunnet har gitt dem, har da også levd med en mye mer aktiv, statlig pisk over ryggen enn den P4 har levd under. De har hatt staten som eier, med alt det fører med seg av mer eller mindre omfattende overstyring. Men de har heller ikke måttet sende så mange millioner tilbake til ivrige, private eiere.

P4 tok for gitt at de skulle få fornyet konsesjonen sin, og det er ikke så rart. Det er det normale, noe utlysningsteksten også signaliserte. Næringskonsesjoner danner grunnlag for arbeidsplasser, overskudd og utbytter til eiere, som det skal mot til for å fjerne. Det er for eksempel ingen som ville drømme om å ta fra noen av fiskeoppdretterne konsesjonene deres. Selv om de fikk dem på grunnlag av bosted og begrenset størrelse, var det ingen som truet med å ta fra dem de gylne dokumentene da de solgte konsesjoner de hadde fått gratis, for 30-40 millioner kroner til oppdrettsgigantene. Det er heller ingen som snakker om å ta konsesjonene fra fiskebåtredere som tjener gode penger på å selge rettighetene sine videre til Kjell Inge Røkkes maskineri. I de næringene er konsesjonene en lukrativ gave, gitt til enkeltindivider fra storsamfunnet.

Slik var det ikke med P4, skulle det vise seg. Monopolsituasjonen utgjør fremdeles den store forskjellen.

Sporadisk debatt

Avvisningen av P4s søknad er en brudd i en trend der konsesjonslovene som politisk styringsverktøy er i ferd med å miste betydning. Dereguleringen av stadig flere næringer er blitt det normale, og det er ingen sterk kultur for at politikere blander seg inn i næringsdrift ved å vifte med konsesjonskravene.

Vi merket litt til det da bankene var på sitt mest fusjonskåte, og det vil nok bli snakk om det igjen når Statoil foreslår å spare penger gjennom å kutte ut en del av virksomheten langs kysten.

Konsesjonslovene skal først og fremst ivareta det vi regner som vår felles eiendom og ressurser. Noen skulle nok ønske at rettighetene til å tjene penger på disse var til salgs. Men siden de strengt tatt tilhører oss alle, er mest rimelig at de er til låns. Så får vi heller diskutere hvordan vi forvalter dem i neste runde.

VANSKELIG: Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland måtte ikke bare forklare P4s reporter og lyttere hvorfor hun ikke liker kanalen deres. Hun måtte forklare hvorfor hennes og departementets preferanser overhodet har noen betydning for kanalens eksistens.

Arkivfoto: Scanpix