17-åringen i sykesengen på det største sykehuset i Gaza vil bare bli kalt Løven av Gaza. Han viser seierstegnet og peker stolt mot rifter på skuldrene etter israelske kuler. 12 skuddsår har fiendens kuler påført ham. I slummen i Gaza er han en helt — hos mor, kameratene og på skolen.

Men de siste skuddene traff i beina. Han skjønner det ikke selv ennå, men Løven av Gaza vil aldri klare å reise seg igjen.

Jeg har hatt flere turer til Gaza de siste ti årene - disse sanddynene og søppelhaugene innerst i Middelhavet. I virkeligheten et fengsel for over en million fortapte mennesker.

Jeg har vært i Yasser Arafats hovedkvarter og hørt om hans store planer for det palestinske selvstyret og en ny stat. Jeg har sittet i FNs skuddsikre hvite Chevroleter og hørt Terje Rød-Larsens appeller om internasjonal støtte til oppbygging av et palestinsk samfunn. Og jeg har besøkt den invalide Hamas-leder Sheik Yassin i bakgatene Gaza City, og hørt hans budskap om at kampen mot Israel vil bli kronet med seier.

Hver gang jeg har vendt tilbake til Gaza har jeg trodd at nå skulle det blir bedre. Hver gang har det bare blitt verre - gatene mer støvete, de korrupte tjenestemennenes hus enda større, taxisjåførene mer desperate etter penger, og de israelske soldatene mer bryske og uforskammete. Og den palestinske sivilbefolkningen enda mer resignert og ydmyket.

Ingen smiler lenger slik de palestinske grensevaktene gjorde da Gaza ble opprettet som selvstyreområde i 1995. På grensestasjonen Eretz vaiet det svart, hvite og grønne palestinske flagg i vinden, og oppstemte og entusiastiske soldater i nye uniformer stemplet passet.

Nå har den israelske okkupasjonsmakten trampet så mange ganger, og så hardt på deres stolthet at de til slutt bøyde nakken.

Eller som den amerikanske hjelpearbeideren Alison Weir, som oppsummerer sin erfaring fra Gaza på følgende måte i boken «Blomar frå Galilea» av den russisk-israelske opposisjonelle Israel Shamir: «Problemet er når du veit kva som er sant. Det er altfor stygt, altfor diametralt motsett av det du brukte å tenkja og som alle som seier noko, framleis uttrykker. Løgna er for stor, undertrykkinga for komplett, og palestinarane sitt liv altfor grufullt til at du kan skriva fornuftig om det.»

Julen for ett år siden ble Yasser Arafat nektet adgang til Betlehem og midnattsmessen. Alle store nyhetsmedier dekket Yasser Arafats skjebne fra minutt til minutt.

Også denne julen sto Yasser Arafats hedersstol lengst fremme i kirken, tom. Palestinernes president var også i år nektet adgang, og henvist til tilværelsen som «president over to rom» i Ramallah.

Verden er lei de endeløse lidelsene og resultatløse forhandlingene mellom Israel og palestinerne. Nå er det USAs krigsforberedelser mot Irak som gjelder.

På mange måter er den israelske okkupasjonen av palestinsk land og de israelske nybyggerne selve kilden til dagens ulykke. Rundt 220.000 israelere bor nå på palestinsk jord på Vestbredden, og nesten like mange i satellittbyer som omringer det arabiske Øst-Jerusalem.

Siden den væpnede intifadaen begynte i september 2000 og ble fulgt av en bølge med selvmordsangrep i Israel, har israelske styrker invadert palestinske selvstyreområder og byer på Vestbredden og Gaza. Begge parter har ført en skånselløs krig: Israel med sin regulære hær, som regnes som en av verdens ti sterkeste.

Og palestinerne med deres hemmelige våpen, selvmordsbomberne, som har angrepet sivile mål både i de okkuperte områdene og i Israel.

Krigen har brutalisert begge sider. 2500 menneskeliv er gått tapt - mange av dem uskyldige sivile som er kommet i veien for en israelsk granat eller en palestinsk selvmordsbomber. Israelere lever et liv i frykt. Palestinernes hverdag er preget av omfattende begrensninger i dagliglivet - portforbud og reiseforbud.

Mange av Yasser Arafats palestinske kritikere holder ham ansvarlig for de siste to årenes nedtur: Hans avvisning av fredsplanen fra Camp David, militarisering av motstandskampen mot Israel, og den økonomiske kollapsen i de palestinske områdene.

Israel kjemper på mange måter en krig på i hvert fall to fronter: Den ene mot islamske fundamentalister som Jihad og Hamas, som med støtte fra Iran og Syria står bak de fleste selvmordsbomberne. Jihad og Hamas ønsker den totale utslettelse av Israel.

Den andre fronten er mot de mer moderate palestinske kreftene som har som mål å tvinge Israel ut av de okkuperte områdene og opprette en palestinsk stat med Jerusalem som hovedstad.

Tidligere sjefredaktør i Politiken, dansk-jødiske Herbert Pundik, skriver jevnlig fra Israel, og konkluderer med at størstedelen av de palestinske aktivister kjemper for nasjonal selvstendighet, og mindretallet mot Israels eksistens.

«Men mer enn noen annet trues Israels eksistens av omkostningene ved en okkupasjon som har vart i 35 år. De økonomiske, de menneskelige og de internasjonale.»

Statsminister Ariel Sharon lovet israelerne sikkerhet, men har gjort Israel mer usikker å leve i enn på svært mange år. Nå på nyåret går det mot nytt valg i Israel. Ariel Sharon har grunn til å føle seg mindre sikker på sitt eget folk, selv om meningsmålinger så langt gir ham ryggdekning for en fortsatt benhard linje overfor palestinerne. Det eneste som er sikkert er at volden ikke vil ta noen ende i Det lovede land. Og at flere barn og unge må dele skjebnen med Løven av Gaza.