debattAv Gunnar Strandenes

Mangel på norsk beredskap levnet ikke våre soldater en sjanse. Mange års fred og nøytralitet hadde skapt en skjebnesvanger sløvhet i hele det norske folk. Fra ufrihet og undertrykkelse vokste det litt etter litt, både i regjeringen og folket, en sterk fedrelandskjærlighet og en bevisst vilje til kamp. Kampen kostet mange menneskeliv og titusener av krigsdeltakere fikk livsvarige skader på legeme og sjel. De pårørendes lidelser har vært ubeskrivelige. Seiersgleden i 1945 druknet hos meg og mange andre i bunnløs sorg over tapet av våre kjære. Vi som fikk krigens gru inn på livet forsto betydningen av et godt nasjonalt forsvar, og vi var beredt til å gjøre vårt for at slagordet «aldri mer 9. april 1940» ikke skulle bli en floskel, men en realitet. Norge fikk et troverdig forsvar. Regjering og folk var seg sitt ansvar bevisst. I dag har vi levd i fred og frihet i nærmere 60 år. Krigens elendighet er for mange kommet på avstand, og nye generasjoner har overtatt oppgaven å verne om land og folk. Over tid er vårt forsvar gradvis blitt nedbygd. Og jo rikere Norge er blitt, jo mindre er våre politikere villige til å opprettholde et troverdig nasjonalt forsvar. Som i 1940 sies det at vi ikke har noen fiender. Du som landets forsvarsminister forteller oss at i de kommende 10-15 år eksisterer det ikke invasjonsfare for landet. Imidlertid sier all erfaring at det nettopp er det uventete som skaper de store katastrofer. En må ikke unnlate å brannforsikre huset selv om brannsikringen er på topp. I vår verden skjer ting fort. Ingen i verden kunne kort tid på forhånd forutsi østblokkens fall. Heller ikke Golfkrigen eller utviklingen på Balkan, for å nevne noen eksempler. Overraskelsesmomentet vil alltid være til stede. Min bakgrunn gjør meg bitter ved tanken på at kanskje skal våre etterkommere igjen måtte sendes ut i en sjanseløs krig med de uhyrlige konsekvenser det måtte medføre. Den nedbygging av Forsvaret som vi er vitne til i disse dager, gjør at det norske folk igjen mister tilliten til de ansvarlige politikere. Over tid skaper mangel på tillit likegyldighet, men ansvarets forankring ligger fast. Har Godal som forsvarsminister virkelig samvittighet til å sende norske jenter og gutter i krig med så små sjanser som de nå vil få til å forsvare seg selv og sitt land dersom det utenkelige skulle skje? Følelsen av at det spilles lotto med landets sikkerhet fyller meg med redsel og fortvilelse. Skal vi igjen måtte få gedigne bokverk med titler som «Nordmenn i fangenskap» eller «Våre falne»?