I motsetning til svenske og danske kommunestyrer er norsk lokalpolitikk preget av svært mye gjennomtrekk. Men andelen representanter som trekker seg, har snarere falt enn økt den senere tid.

På slutten av 1970-tallet var det over 60 prosent av politikerne i norske kommunestyrer som takket nei til gjenvalg. Ferske tall viser at andelen faller svakt.

— Det er faktisk færre som trekker seg nå enn tidligere, konstaterer forskningsleder Jacob Aars ved Rokkansenteret på Universitetet i Bergen. Aars har gjennomført en studie av rekruttering til lokalpolitikken på oppdrag fra Kommunenes Sentralforbund.

Eliten blir sittende

Når Aars ser nærmere på hvem som forlater politikken, tegner det seg et mønster der de fleste i den politiske eliten i kommunestyrene takker ja til gjenvalg. Laget under - den jevne benkesliter - skiftes ut veldig hyppig.

Aars finner forklaringen i den norske væremåten.

— Backbencherne i lokalpolitikken består av mennesker som er engasjert på et bredt felt i lokalsamfunnet. Jeg kaller dem driftere. De tar seg en økt i kommunestyret på samme måte som de tar sin tørn som foreldrerepresentant på skolen eller i idrettslaget. Drifterne gjør sin plikt, rett og slett.

Denne tankegangen er også nedfelt i valgloven som sier at borgerne har plikt til å stille på valglister med mindre de er medlem av et annet parti eller allerede har sittet en periode i kommunestyret.

Blant svenske og danske lokalpolitikere er det bare en tredjedel som ikke tar gjenvalg. Dansk og svensk lokalpolitikk er på den annen side mer preget av kontinuitet og styrt av en politisk elite, mener Aars.

Mange som Visnes

Heller ikke finner Aars grunnlag for myten om at det er frustrasjonen som får lokalpolitikerne til å takke for seg.

— Tvert imot. Det store flertallet av de folkevalgte føler at de gjør stor nytte for seg og er blitt mer interessert i politikk, konstaterer Aars.

Derfor vender også overraskende mange tilbake til lokalpolitikken etter kortere eller lengre pause. I går fortalte BT omFana-lensmann Norvald Visnes som ønsker seg tilbake til bystyret der han satt to perioder på 80-tallet. Visnes er langt fra enestående. I de 20 kommunene som er kartlagt, har vel 30 prosent av de erfarne politikerne hatt et avbrudd i sitt politiske engasjement.

Slanker seg bort

Jacob Aars er imidlertid betenkt over tendensen han ser til at kommunestyrene står i ferd med å slanke seg selv. En begrunnelse for å redusere størrelsen på kommunestyret og nedlegge råd og utvalg, er troen på at færre verv gjør det lettere å rekruttere.

Aars frykter at færre verv paradoksalt nok vil gjøre det vanskeligere å fylle listen.

— Det er drifterne - den store underskogen av lokalpolitikere - som er mest aktive når det gjelder rekruttering, viser våre tall. Dette er aktive mennesker med stor kontaktflate.

Når kommunestyrene krymper, vil bare eliten sitte tilbake.

— Jeg ser dette som en større trussel mot lokaldemokratiet enn at gjennomtrekken er stor. Institusjonene kapsler seg inn. Det blir færre lokalpolitikere, og partiene lukker seg rundt den politiske prosessen i stedet for å vende seg ut mot velgerne. Alt dette er med på å skape avstand til samfunnet rundt.

Engasjementet dør ikke, det tar bare andre veier. Som protestaksjoner og mer direkte kontakt.