Teater/drama «Livet x 3» Av Yasmina Reza Oversatt av Svein Selvig Regi: Lise Fjeldstad Scenografi og kostymer: Åse Hegrenes Den Nationale Scene, Lille Scene

Vi har sett det mange ganger før, på scenen og for de flestes vedkommende også i privatlivet: sett to par sammen, la alkoholen flyte fritt noen timer og styggedommen kryper frem som ekle makk under en stein som er veltet til side. Gnisninger, misunnelse, forakt og tiltrekning kommer til syne der sosiale konvensjoner krever at de skal undertrykkes. Kvelden kan ende som et rent helvete.

Si nå at disse temaene er som et stykke velkjent musikk; da kan de også spilles med variasjoner. Trykk og tempo kan legges forskjellig fra en fremføring til den neste. Det er dette fransk/iranske Yasmina Reza har forutsatt med sin dramatekst som på norsk har fått den kryptiske tittelen «Livet x 3» (På fransk «Trois versions de la vie» — Tre versjoner av livet). Hun har laget tre litt forskjellige partiturer for samme situasjon.

I det unge paret som er vertskap er konen finansadvokat med suksess, mannen astrofysiker som har strevd seg frem til en avhandling med et tema som er ufattelig for de fleste. De har en skrikerunge på seks år som er svært masete og plagsom etter leggetid om kvelden.

Mannen i det eldre paret som kommer på besøk kan hjelpe, evt. hindre, den yngre mannens karriere. Han er mer, eller mindre, tiltrukket av den yngre kvinnen. Hans egen kone har ikke noe selvstendig yrkesliv og er mer, eller mindre, pratsom, sosialt usikker, drikkfeldig.

Den yngre mannen drikker også mer, eller mindre, er mer eller mindre selvsikker, mer eller mindre sosialt røff og klosset. Ungen skriker og maser og forstyrrer mer, eller mindre. Man går fra direkte tale til mer eller mindre eksistensiell filosofering. Gnisninger er til stede i begge ekteskap og blir mer, eller mindre, synlige. Her er mange variabler mellom de tre versjonene av en høyst forglemmelig selskapskveld.

Hvitvinen flommer rikelig, men det yngre paret har ikke annen spise å by på enn sjokoladekjeks og ostepop, ettersom det eldre paret er kommet dagen før de var ventet til middag. En penibel start på kvelden. Åse Hegrenes har gitt det unge paret en moderne, minimalistisk bolig.

I Lise Fjeldstads regi og i energisk spill hos de fire medvirkende satses det på realistisk gjenkjennelighet i situasjoner, replikker og kjemien mellom personene. Det er svært takknemlig materie, og vil nå frem hos de fleste i et voksent publikum.

Mest variable, i humør og grad av fyll, er Kirsten Hofseth som den eldre kvinnen og Bjørn Willberg Andersen som den yngre mannen. Det gir gode poeng på scenen. Men også Marianne Nielsen som den stort sett sinte yngre kvinnen og Aril Martinsen som den stort sett tilbakelente eldre mannen fungerer så vi vet vi har møtt dem i selskapslivet.