Av Tor Arne Lunde,

Straumsgrend

For at et marked for en vare eller tjeneste skal fungere tilfredsstillende, kreves det ifølge høyskolens læresetninger at det er (1) et tilstrekkelig antall produsenter, (2) at ingen av produsentene er for store i forhold til markedet, og (3) fri etablering i markedet.

Det er innlysende at kravene er oppfylt for de aller fleste varetyper og tjenester slik som for eksempel sko, klær, tv, kjøleskap, biler, håndverksyrker og så videre. Men det er også innlysende at det tredje kravet om «fri etablering i markedet» ikke er oppfylt for kraftmarkedet i Norge.

En begrensning er at det kreves konsesjon fra myndighetene for å etablere ny kraftproduksjon. Det viktigste er likevel at de knappe og tilgjengelige vannkraftressursene allerede er fordelt på de nåværende aktørene. Det er altså ikke mulig for nye aktører å komme inn på markedet.

Med dette utgangspunktet blir de to første betingelsene om «et tilstrekkelig antall produsenter» og «at ingen av produsentene er for store i forhold til markedet» uten betydning. Produsentene er klar over at de ikke behøver å frykte konkurranse fra nye aktører. Dermed har de etablerte aktørene all interesse av å opptre med en felles strategi, med andre ord som en monopolist.

Allerede ved den utredningen om markedsbasert kraftomsetning, som SAF/NHH gjennomførte i 1989 etter oppdrag fra Finansdepartementet og altså før innføring av den nye markedsloven, var det i grunnlagsmaterialet for rapporten klargjort at det ikke ville være mulig å tilfredsstille etterspørselen etter elektrisk kraft basert på vannkraft når etterspørselen øker. De kravene som NHH selv stiller til et fungerende fritt marked kunne ikke oppfylles.

I stedet for å understreke dette forholdet og eventuelt påpeke at det var nødvendig også å ta i bruk alternative energiformer slik som i de øvrige europeiske landene, konkluderte utrederne med at det ligger vel til rette for å innføre fri konkurranse i kraftmarkedet og «Det er først og fremst et spørsmål om vilje blant de involverte parter til å implementere et markedsbasert omsetningssystem».

Den situasjonen vi nå er kommet i ved innføring av markedsreformen, var altså forutsigbar og kunne vært unngått. Den ubalanse vi har fått med uakseptabel markedsmakt hos aktørene, vil nå bare forsterkes i tiden som kommer.

Kraftselskapene har kun et sted å hente inntekten, og det er hos strømkundene.

Aktørene har med markedsreformen fra 1991 fått som hovedformål å tjene mest mulig penger, og vil derfor med den markedsmakt de har i alle sammenhenger agere mot interessene til oss som strømkunder.

Når BKK-sjef Atle Neteland ifølge BT 13.02.03 foreslår at det ikke bygges ut konkurrerende energiformer i Norge, men at det i stedet anlegges flere kabler til Kontinentet, noe som ingen har vist interesse for hittil, er dette selvfølgelig for å beholde kontrollen hos de nåværende aktørene.

Vannkraftressursene tilhører fellesskapet, og hver eneste demning, overføringstunnel, rørgate, kraftanlegg og distribusjonsnett er betalt av oss som strømkunder og skattebetalere mens anleggene var under full offentlig kontroll.

Det betyr at det er vi selv som norske statsborgere som eier vannkraften og kan bestemme hvordan kraftmarkedet skal organiseres.

Hvordan kan det da ha seg at vi overlater styringen av disse ressursene til aktører som med sin markedsmakt har som eneste formål å tjene mest mulig penger på bekostning av oss som strømkunder?

NHH, som universitet med krav til integritet og politisk uavhengighet, bør drøfte om det er mulig å oppnå et fungerende kraftmarked og ikke bortforklare nåværende markedssituasjon med at overføringsnettet i Norge er for svakt. Det må være totalt irrelevant for problemstillingen.

Dersom det ikke på kort sikt er mulig å rette opp kraftbalansen og få nye aktører på banen, blir vi nødt til å gå tilbake til styringsformen før 1991. Det gir håp for en løsning at vår byrådsleder Anne-Grete Strøm-Erichsen har indikert at en slik mulighet bør vurderes.

Ved å gå tilbake til tidligere styringsform vil en også kunne hindre at vannkraftressursene overføres til utenlandske selskaper ved at en endrer konsesjonslovene fra 1917 etter krav fra EU.