Sykepleierne har nylig måttet avslutte sin streik med tvungen lønnsnemnd. Norsk arbeidsgiverorganisasjon for virksomheter i offentlig sektor, NAVO, har lite gjort for å løse problemene og avverge en lang streik som egentlig hadde én ting som ønske: Å la sykepleiere få lik lønn for likt arbeid hvor de enn var i landet. Sykepleierne har hatt oversikt over arbeidsstokken, og liv og helse har aldri vært i fare. Vi er nemlig ansvarsbevisste. I starten ble 0,7 prosent tatt ut i streik, ikke flere enn vi til vanlig mangler i helger og ferier. Da burde NAVO handlet og gjort noe, slik at vi kunne løse konflikten fort og greit. Styresmaktene maser over at køene blir lengre i denne tiden. Men hvordan er køene de lager uten vår streik? Altfor lange, år ut og år inn.

Sykepleierne har i alle år vært ansvarsbevisste. Vi har i 20-30 år visst at det ville gå galt med denne utviklingen til sykepleiermangel. Først og fremst på sykehusene, men også i institusjoner som f.eks. sykehjemmene. Der er pasientene/beboerne ofte så dårlige/syke, at de i tider skulle vært innlagt på sykehus. Med andre ord, en må ha godt kvalifiserte og erfarne sykepleiere til å ta ansvar for observasjoner, reaksjoner, pleie og medisiner og godt samarbeid med leger. Pasientene har krav på den aller beste, tryggeste og riktige behandling. Sykepleierne er de som har den høyest kvalifiserte utdannelse i pleie og omsorg.

Da vi, som nå raskt nærmer oss pensjonsalderen, startet på Haukeland sykehus, var det bare leger, sykepleiere og sykepleieelever i avdelingene. Å begynne i dette yrket var det samme som at du var å lite på, ansvarsbevisst med gode holdninger og ville bli flink i teori og praksis så du kunne gjøre alt best mulig for pasientene. Vi ble grundig fulgt opp av dyktige sykepleielærere, hadde 8,5 timers arbeidsdag, fri hver 3. helg og skulle helst ikke gifte oss. Vi skulle ikke ha tanke for oss sjøl, men bare pasientene.

Husmødre, som hadde fått store barn, ville hjelpe til i sykehusene. Vi lærte dem å vaske og reie senger, og vi gikk alltid med dem i stellet. Vi laget 14-dagerskurs i dette, og de ble samaritter. Seinere laget vi månedskurs, og de ble pleiemedhjelpere. Det var begynnelsen til hjelpepleierne. Det var alltid sykepleiere som underviste både i teorien og all praksis. De fikk sitt forbund, og det må sies at vi som i alle år hadde vært lite kravstore, følte at Norsk Sykepleierforbund ble handlingslammet i forhold til Hjelpepleieforbundet som har vært et sterkt forbund. Jeg ergrer meg over denne hetsen som særlig kommer frem i det offentlige som kalles «prestisjekampen» mellom sykepleiere og hjelpepleiere. Hjelpepleierne gjør en god jobb, og vi utfyller hverandre. Vi må være klare over hverandres arbeidsfelt og respektere hverandre for det vi er utlært til. Sykepleierne har høyskoleutdannelse med teori som er mye mer vidtgående enn hjelpepleien, og har et helt annet overordnet ansvar. Jeg har de beste venninner blant hjelpepleierne, og vi har full respekt for hverandres arbeid. Vi vet alle at det faretruende i dag er sykepleiermangelen.

Vi vil aldeles ikke bort fra sykesengen. Det er mangel på sykepleiere som «jager oss vekk». Er en f.eks. på en sykehjem på 30 hjelpetrengende eldre bare 1-2 sykepleiere, så kan en ikke lede avdelingen, ha ansvar for medisinen, intravenøst, rapporter, at det er nok vakter til alle tider og observasjoner av pasientene så vi kan gi dem beste behandling sammen med legen, dersom man er med i daglig stell i avdelingen. Vår utdannelse er pleie og omsorg. At vi har for lite tid til omsorgsbiten, holder på å ta knekken på oss. Mennesket er et hele, og ikke en «fot eller arm». Alt hører sammen, og alt skal tas vare på.

All denne motgangen i dag, etter at vi prøver å forklare at uten faglige sykepleiere går det ikke på sykehus og sykehjem, at vi prøver kare oss opp til levelig og anstendig lønn, det resulterer nå i at mange yngre velger overgangen til andre yrker der de får både respekt og lønn. Vi kjenner best dette med ansvar i arbeidet vårt, helger og hverdager. Barnehageplasser har vi strevd for, jeg husker 40 år tilbake. Det er nesten like gale i dag. På alle lovnadene vi har hørt fra Ap i alle år de har vært i regjering, tror ikke vi på lenger.

Det vi ønsker tilbake fra det offentlige, er respekt og forståelse, en lønn til anstendig å leve av, og miljø vi kan tilby de yngre så de igjen velger dette utfordrende og givende yrket. Pasientene gir oss gleden, de er herlige, takknemlige mennesker vi blir glade i. Vi får til og med høre at vi er «engler»!

Av Jorunn Skeidsvoll Blø,

Fyllingsdalen