— Hvis de svenske langrennsløperne trener seks timer hver dag - kan de norske da si at, nei sorry, vi trener ikke mer enn fire fordi vi vil ha tid til andre ting i livet også?

Det var en tidligere sjef av meg som spurte. Vi satt rundt lunsjbordet og diskuterte hvorfor det var så få kvinner i toppledelsen i bedriften vi jobbet i. Noen hadde trukket frem at kvinnene ble skremt av arbeidspresset, at en toppleder tilsynelatende jobbet døgnet rundt, alltid var tilgjengelig, og for øvrig ikke hadde noe særlig til liv å snakke om. Min sjef mente at ekstremt mye jobbing var en del av livet på den slags topper. Hvis konkurrentene baserte seg på så mye innsats fra hver enkelt, måtte vi også gjøre det. Slik er konkurransen, både i markedet og i skisporet, mente han.

I et av de siste dryppene fra Maktutredningen, boken «Den usynlige hånd? Kjønnsmakt og moderne arbeidsliv», dukker det opp en artikkel som forteller at mange tenker som min gamle sjef.

Den som hadde en kone ...

Tidligere denne uken presenterte Telenor-sjef Fredrik Baksaas den nye ledergruppen sin. Den består av 20 menn og én kvinne. Som seg hør og bør i 2002 skammer den ferske konsernsjefen seg over tallet. Bare én kvinne i ledelsen i en etter sigende moderne og nyskapende bedrift. Det er ikke mye å være stolt av.

Men Baksaas bedyrer at han har prøvd. Han har prøvd, men konstaterer at flere menn enn kvinner har lederambisjoner, som han sier til Dagens Næringsliv.

Det er neppe hele forklaringen, men det er ikke helt skivebom heller. For livet som leder i vår strømlinjeformede, kapitalstyrte økonomi er krevende. Så krevende er det at mange har problemer med å kombinere livet som leder med resten av livet. Det vil si, det går jo. Men bare hvis man har en hjemme som tar støyten der. Og vi vet jo hvem det er, i det absolutt store flertall av tilfeller. Det er konen, det. Riktignok finnes de, men de er så sjeldne at vi fremdeles får lese om dem i intervjuer med topplederkvinnene: mennene som steller hjemme.

De finnes, og de blir flere. Men selv med stadig flere menn som tar sin del av ansvaret hjemme, og til tross for noen av verdens beste permisjonsordninger, er det umulig å påstå at norske kvinner strømmer til lederjobbene. Ja, visst finnes det ennå hindringer mot dem som vil. Men Fredrik Baksaas har sannsynligvis også opplevd at flere kvinner enn menn sa nei til en topplederjobb i Telenor.

Penger å tjene på likestilling

I «Den usynlige hånd?» drøfter Bente Rasmussen hvorvidt den kapitalistiske økonomien har virket frigjørende på kvinner. Utgangspunktet er at den moderne kapitalismen i prinsippet behandlet alle individer likt, i form av at de er lønnet arbeidskraft.

Den moderne versjonen av kapitalismen er en kunnskapsøkonomi, der individets rolle er blitt stadig sterkere. Det er fordi de viktigste innsatsfaktorene, kunnskap og kompetanse, tilhører individene. Rasmussen viser til at det moderne arbeidslivet, med nedbygging av hierarkier, økt vektlegging på kompetanseutvikling og økt deltakelse fra de ansatte, har gjort arbeidsoppgavene mer varierte og interessante, og styrket likebehandlingen av kvinner og menn. I en presset konkurransesituasjon har ikke arbeidsgiverne råd til annet enn å benytte seg av den beste arbeidskraften - kvinne eller mann - noe som har vært en fordel for kvinner. Forfatteren viser også til at moderne bedrifter, der endring er en vane, og der bratte maktstrukturer er fremmed, er flinkere til å inkludere både kvinner og minoriteter. De er mer åpne for nye måter å gjøre ting på.

Så langt er det bare for oss kvinner å takke og bukke og skrape for mulighetene i det moderne arbeidslivet. Men all moro har en bakside, så også denne.

For det moderne arbeidslivet forsyner seg stadig grådigere av tiden til de ambisiøse kvinnene og mennene. Individualiseringen av arbeidslivet forteller oss at det er opp til oss selv, og evnene og arbeidslysten vår, om vi skal få de morsomme oppgavene, og det store ansvaret. I mange av de kunnskapsbaserte bransjene betyr det blant annet ubegripelig mye jobbing. Det betyr at skillet mellom arbeid og fritid opphører, for det er alltid noe å oppdatere seg på, en kunde å følge opp, eller et oppdrag å fakturere. Dessuten blir konkurransesituasjonen i de fleste bransjer bare tøffere. Da nytter det ikke å insistere på 37,5 timers uke, eller å mumle om ekstra ferieuker og arbeidsmiljølov. Det gjelder for både kvinner og menn.

Kvinner prioriterer annerledes

Men så var det dette med den lille forskjellen, da. Det er kvinner som føder barn, og det er kvinner som er mest tilbøyelige til å prioritere hjemmefronten når tiden står og skriker der i klemmen. Rasmussen trekker opp motsetningen mellom likestilling i bedriftene, og tidskravene i de mest spennende stillingene, som en hovedutfordring i arbeidet med å gi kvinner og menn like muligheter. Kort sagt, mange av de mest interessante jobbene krever en prioritering av tid som færre kvinner enn menn er villige til å ta.

I vårt samfunn har vi definert kvinners deltakelse i yrkeslivet som så viktig at staten dekker store deler av den regningen som går til å betale for gode permisjonsordninger. Staten sponser også barnehager, også det for å gjøre det enklere for kvinner å returnere til yrkeslivet helt fra barna er ganske små.

Men etter hvert som barna vokser til, viser det seg at mange kvinner fremdeles gruer seg for å ta på seg de helt store oppgavene i arbeidslivet. Det koster rett og slett for mye i form av blant annet tid.

Så kan man spørre, som vi gjorde rundt lunsjbordet den gangen, om ikke det er mulig å organisere lederlivet på en måte som gjør at det ikke er nødvendig med 14 timers dager.

Det er det selvsagt. For det er forskjell på toppledere og skiløpere. Mens skiløpere blir best av å konsentrere seg om å stå på ski, og å terpe på det de gjør hver eneste dag, er ikke det tilfellet med ledere. Både mannlige og kvinnelige ledere blir bedre av å ha et liv ved siden av jobben. Å organisere hverdagen på en måte som gir rom for dette livet, uten å ha en kone som tar støyten hjemme, koster. Men gevinsten, i form av at kvinner blir mer villige til å påta seg ansvarsfulle oppgaver, noe som igjen vil øke mangfoldet og dermed kvaliteten på lederskapet, vil alltid overgå den kostnaden.

TRINE EILERTSEN