Tallet på fattige i verden er ikke redusert de siste 30 årene, selv om prosentandelen nå er lavere. Men mest påfallende er bistandens beskjedne omfang: I 2001 fikk 5 milliarder mennesker i sør totalt 250 milliarder kr i bistand fra nord. Samme år fikk 4,5 millioner nordmenn 200 milliarder i «bistand» fra klodens felles naturarv, i form av inntekter fra petroleumsutvinningen — en utvinning som påfører jorden alvorlige klimaendringer som rammer de fattige hardest.

Norges regjering gir under én prosent av bruttonasjonalinntekten - langt under drikkepengenivå. Likevel er vi nesten best i verden: De store OECD-landene når ikke engang FNs mål om 0,7 prosent.

Mye bistand har vært feilslått: Feiltilpasset teknologi, manglende kulturforståelse, bistandsavhengighet hos mottakeren og ideologiske føringer fra giverens side har nesten ødelagt omdømmet til u-hjelpen. Men vi vet også stadig mer om hva som nytter: Tilpasset teknologi, enklere prosjekter som sikter mot å gi makt til de fattige, jordbruksprosjekter, helse, alfabetisering.

I miljøpolitikken sies det ofte at vi må bruke pengene der de gir best effekt. Det er for eksempel billigere å redusere klimautslipp i Polen enn i Norge. Hva med ekstramidler til helse eller sosiale tiltak? Uten å ta til orde for å redusere overføringene til Helse-Norge, kan det hevdes at en ekstra helsekrone på landsbygda i tredje verden vil øke summen av livskvalitet langt mer enn en ekstra krone til det norske helsevesenet.

Bistandspenger er ikke det endelige svaret på verdens fattigdomsproblem. Likevel blir behovene mer og mer påtrengende: Kløften vokser, samtidig som kloden stadig krymper i avstander, tid og rom. U-hjelpen bør derfor økes - og rettes mot å hjelpe dem som trenger det mest.

ARILD HERMSTAD,

DAGLIG LEDER I

FRAMTIDEN I VÅRE HENDER