Grådigheten de stadig oftere — på egne og nære venners vegne - legger for en dag, vitner om en arroganse og egoisme utover alle grenser. Generaldirektør Eivind Reiten i Norsk Hydro hadde i fjor beklageligvis en grunnlønn på bare 3,6 millioner. Derfor måtte han få en lønnsøkning til 4,2 millioner. Som om ikke det burde være nok, innrømmet styret ham også et bonustillegg på 630.000 kroner - «for selskapets gode resultater».

Hydro-sjefen får dermed en årslønn på størrelse med 2-3 Lotto-premier - eventuelt det en vanlig industriarbeider må streve i 15-16 år for å tjene opp.

Men dette kan da ikke ha noe å si for det generelle lønnsoppgjøret i næringslivet til våren all den tid vedtaket om bonuslønnen ble gjort før avtalen om det inntektspolitiske samarbeidet i arbeidslivet ble inngått, argumenterer styreformann Egil Myklebust i Hydro.

Myklebust kan dermed ikke ha fått med seg at den inntektspolitiske samarbeidsavtalen er kommet i stand for å få slutt på den slags meningsløse lønnsmessige utskeielser som en rekke bedriftsstyrer i flere år nå har kunnet tillate seg. Den direkte smitteeffekt av en slik «la-det-skure»-holdning må ta sin vesentlige del av skylden for det altfor høye kostnadsnivået vi etter hvert har fått i landets næringsliv. Standpunktet til styreformannen blir derfor like meningsløst uansett om bonusutbetalingen ble gitt før eller etter at avtalen om inntektssamarbeid ble inngått.

Hydro-styret fant ifølge Myklebust også ut at konsernet hadde «falt tilbake» i lederlønningene i forhold til andre norske selskaper. I tillegg var generaldirektørens ansvar blitt større i løpet av året etter oppkjøp av et tysk aluminiumselskap. Noe som også måtte kompenseres i form av høyere lønn.

Tenk det, Hedda! Hydro-konsernet var i ferd med å sakke akterut i lederlønninger.

Flaggskipet i norsk næringsliv lå ikke lenger på lønnstoppen i sjefssjiktet sitt. Sunn fornuft i form av å vise moderasjon i lønnspolitikken var med andre ord ikke det Hydro-styret ønsket å satse på. Her gjaldt det å kaste seg på karusellen og snarest mulig innta tetplassen igjen - som om det var selve VM-stafetten på ski det gjaldt. Så stort ansvar for fellesskapet viser altså styret i Hydro-konsernet.

Oppkjøp av et annet selskap innebærer selvsagt heller ikke noe meransvar utover det ansvaret som en generaldirektør i Hydro har påtatt seg allerede med den lønnen som styret i utgangspunktet har innvilget ham. Det kan da vel aldri være slik å forstå at generaldirektøren kan skaffe seg stadig nye lønnstillegg ved ganske enkelt å kjøpe opp andre selskaper? Kværner-konsernet kan her stå som et skrekkens eksempel på hvor ille en slik politikk kan bære av sted.

Ubegripelig er det likeledes at det er en tidligere toppleder i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) som står i spissen for en så utrolig ansvarsløs lønnspolitikk på topp i landets næringsliv. Det burde kunne forventes at man med en slik bakgrunn hadde noe større forståelse for de konsekvenser denne politikken må forutsettes å ha for næringslivet generelt. Myklebust gikk av som generaldirektør i Hydro og fortsatte som styreformann. Blir han ikke da også nærmest for en slags syvende far i huset å regne? Og når det regner på presten som kjent, drypper det på klokkeren. Styrets medlemmer får nemlig også sin andel av kaken i likhet med konsernets øvrige ansatte.

Næringsminister Ansgar Gabrielsen (H) har så avgjort rett: Styremedlemmer som viser en så stor grad av uansvarlighet i dagens situasjon må få sin avløsning. Her trengs det kort og godt en skikkelig utlufting.

Harry Frøysland, Bergen