Av Ruth Grung Saken dreier seg om utviklingen av områdene rundt Store Lungegårdsvannet. Sett i sammenheng med andre store byutviklingstiltak i sentrale deler av byen som: nye transport— og veiløsninger, ny Høyskole på Kronstad, boligutvikling langs Damsgårdssiden og Møhlenpris, Skansetunnelen, videre utbygging i Sandviken, utvikling av Nygårdstangen og muligheter for utvikling av områdene rundt Danmarks plass, er byutvikling rundt Store Lungegårdsvannet av stor strategisk betydning for den fremtidige utviklingen av hele Bergen som en regional hovedstad med internasjonale ambisjoner. Mitt fokus har vært å bidra til å sikre helheten i løsningen, og da særlig i forhold til barnefamilier, barn og unge, elever og studenter. I den sammenheng arbeider jeg bl.a. med etablering av nytt hovedanlegg for svømming kombinert med utbygging av nye idretts- og helsetilbud og etablering av ny videregående- og/eller ungdomsskole, ny barnelandsby med kompetanseutviklende tilbud til barn og barnefamilier, omfattende boligbygging bl.a. for studenter, ny fotballarena på Koengen og «kulturbilletten» som gjør det mulig for skoleelever å bruke de kulturelle tilbudene i Bergen som del av skolehverdagen. Ideene er hentet både nasjonalt og internasjonalt. Målet har vært å sikre bred finansiering av utviklingen ved at flere forvaltningsnivåer og aktører bidrar.

Så kaster Henning Warloe seg inn i debatten. Hva han ønsker oppnå er uklart. Han insinuerer imidlertid nærmest at undertegnede er en ungpike som ønsker bruke millioner av kroner av Bergen befolkning sine penger for å gjøre seg lekker for Tore Strømøy. Hvilket kvinnesyn Warloe har er ukjent, også hvorledes han generelt oppfatter andre enn seg selv. Jeg kan imidlertid forsikre Warloe, og alle andre, om at mitt fokus verken er Tore Strømøy eller meg selv. Mitt fokus er å bidra til gode løsninger for Bergen kommunes innbyggere. Fokuset forsterkes av at jeg som firebarnsmor med barn i alderen 6 til 23 år, personlig kjenner til hvilke behov og utfordringer barnefamilier nå stilles overfor og hva som i den sammenheng kreves av politiske løsninger. Erfaringen sier meg at det må etableres radikalt nye løsninger for barn, unge og barnefamilier om Bergen fremover skal vinne kampen om gruppene. Hadde Warloe hatt den minste erfaring med byrådsarbeid, hadde han dessuten skjønt at mangel på «kjendiser» som «banker på byrådens dør», neppe er det største savn i livet.

Tverrpolitisk enighet er alltid en styrke for gjennomføring av større saker. Det har derfor vært en fordel at Høyre har presentert spennende tanker om utvikling av områdene rundt Store Lungegårdsvannet. Warloe sin oppfatning av mitt engasjement som resirkulering av ideer er derfor i beste fall en total misforståelse. Det samme er hans vurderinger av hvorledes Arbeiderpartiets ønske om å bygge dobbeltspor for jernbanen til Arna hindrer flytting av NSB sin godsterminal. Manglende ny veitunnel til Arna kan i alle fall ikke være til hinder. Jeg ser imidlertid at han ønsker å gjennomføre boligutbyggingen med helikopterplassen i sin midte, noe jeg som mangeårig nabo til plassen finner underlig å ha som sentralt element i byutviklingen. Barnebyen er ment bringe en ytterligere dimensjon inn i utviklingen. Kampen om fremtidens barnefamilier vil nemlig neppe bare vinnes med pene fasader og sentral lokalisering.

Som toppolitiker må en selvfølgelig tåle å delta i en åpen politisk debatt. Det er imidlertid ikke å legge skjul på at en i politikken møter mennesker som har sin egen form for kommunikasjon, og som gjennom dette kan bringe skygger over en ellers spennende politisk hverdag. Personene ser ut til kun ha seg selv som fokus og alltid tolke og handle ut fra dette, samtidig som de ser ut til å bruke den politiske arena og det offentlige rom nærmest som egenterapi. Fremtidsrettede løsninger i byutvikling i sentrale deler av Bergen, krever imidlertid en helt annen politisk kommunikasjonsform om en skal lykkes.