Den intense debatten og synsingen om Arbeiderpartiets ledelse har fått ny vind i seilene etter høstens valgnederlag. Som aktiv i arbeiderbevegelsen, i første rekke som faglig tillitsvalgt i 15 — 20 år og Arbeiderpartimedlem i 8 år vet jeg godt at dette ikke er noen søndagsskole. Jeg vet også at tillitsverv ikke er en hedersbevisning, men et oppdrag fra dem som har valgt en.

Debatt om lederskap og utøvelsen av dette må derfor være en naturlig del av et politisk partis hverdag. Det som gjør meg opprørt nå er derfor ikke selve debatten, men den innrettingen og det kampanjepreget den får i mediene hvor anonyme bakspillere som høyst sannsynlig har sine egne ambisjoner å ta vare på får sette dagsorden. I Dagsrevyen 18/12 fikk vi servert en reportasje om saken som avsluttes med spørsmålet: - Kan

Arbeiderpartiet vente i 11 måneder med å få avklart lederspørsmålet? Da har man allerede slått fast at: 1) Arbeiderpartiet kan ikke leve med delt lederskap 2) Thorbjørn Jagland skal vike plass for Jens Stoltenberg 3) Utsettelse av avgangen skaper problemer for partiet.

Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg fremhever begge at de samarbeider godt i sine respektive posisjoner, og jeg ser ingen grunn til å tro noe annet. Arbeiderpartiet er et parti som alltid har fremhevet verdien av fellesskap og kollektiv handling. Troen på Lederen som et slags supermenneske som behersker alt er fjernt fra vår ideologiske grunnholdning.

Som Jens Stoltenberg sa det på pressekonferansen etter at han ble statsministerkandidat: - Vi har ingen posisjon i Det norske Arbeiderparti som heter Sjefen. Det er heller ikke noe i vår tid som skulle tilsi at det ville være positivt for Arbeiderpartiet at man fikk en Sjef.

Arbeiderpartiet er en koalisjon av retninger innen arbeiderbevegelsen. Dette fører tidvis til politiske spenninger som, om de håndteres riktig, fører partiet fremover i arbeidet med å utforme en riktig politikk. I vår tid er det ikke lenger klassetilhørighet eller fagforeningsmedlemskap som avgjør politisk ståsted. Folks behov og krav til samfunnet har i større grad sammenheng med livsfase. Småbarnsforeldre vil ha barnehager mens besteforeldrene vil ha trygghet i alderdommen, unge langtidsutdannede har behov for bedre studiefinansiering mens andre mener at lavere bensinavgift er mål nr 1 for å si det banalt.

Dersom Arbeiderpartiet (eller noe annet parti for den saks skyld) skal ha mulighet til å få den brede oppslutning partiet en gang hadde må man klare å utforme og presentere en politikk som gir gjenklang i alle grupper i det som vi engang kunne omtale som «de brede lag av folket». I denne prosessen er det viktig at alle grupper føler at de har en hånd på rattet. Dette må gjenspeiles i ledelsen i partiet. Dersom media og anonyme (og kanskje ambisiøse) bakspillere i Arbeiderpartiet nå klarer å presse frem Thorbjørn Jaglands avgang vil det være en tragedie for partiets arbeid med utforme en politikk som kan gjenreise tilliten blant folk flest.