DEBATT

Av Egil Bru Overaa

I en årrekke har man diskutert viktigheten av å få den beste lederen, koste hva det koste vil. Det er vanlig å argumentere med at effekten av høye lederlønninger var positiv for eierne og betyr lite for totaløkonomien i selskapet ettersom de er så få og lønnen er liten i forhold til bedriftens totale kostnader. Dette er ikke tilfelle lenger for lederne med de beste avtalene:

Når det gjelder andelen av gevinsten som ledelsen får utbetalt, så utgjør det i gjennomsnitt 17 prosent (i USA. En stor del av lederlønningene er i form av opsjoner. «Disse blir ikke ført i regnskapene, og medfører dermed en kostnad i fremtiden som ikke blir ført»). Sluttpakkene har også vokst bedriftene over hodet. Kværners siste sluttpakke utgjorde 10 prosent av verdiene i selskapet.

Det virker som om antallet direktører i norske bedrifter er stigende. Tidligere var det ofte bare en direktør (eller president) i hvert firma. Det var i hvert fall bare en vi så og hørte. Nå er det gjerne: informasjonsdirektør, finansdirektør, økonomidirektør etc. Legger man til alle visepresidenter kan de gjerne komme opp i flere titalls personer. Direktørandelen utgjør prosenter av de ansatte i enkelte store industri foretak.

Ved å opphøye finans og informasjonsavdelingene til viktige interne virksomheter har ledere fokusert mer på strategi utover bedriftens interne anliggender. Det er jo bare å ha «teft». Kjøpe noe verdifullt billig, akkurat som på børsen. Ved å fremelske «teften» fremfor kunnskap om kjernevirksomheten har mange ledere mistet fotfestet. Ledereliten prøver å finne ut hvilke selskaper som er priset billigere enn reell verdi. Slike selskaper er det bra å kjøpe. Andre ledere prøver å selge dyrere enn verdien. Den lille uenigheten om pris, som driver handlene frem, er i konstant fokus. Ledere vil nok ikke kalle dette annet en forretningsmessige forhandlinger, men som regel når «teften» brukes, må man ha litt flaks også. Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden?

Å slå oddsen er den delen av forretningslivet som ligger nærmest opptil gambling. Det er lite trolig at industriledere vil få verken mer respekt eller bedre resultater før de flytter hovedtyngden av sin aktivitet vekk fra dette og over på sine respektive kjernevirksomheter.

Før var de store «slemmingene» i industrien de såkalte haiene som kjøpte til underkurs og la ned og solgte bedriftene i sine respektive deler. I dag er av og til den største trusselen på innsiden av bedriften. Bedriftsledere med store egeninteresser i form av opsjonsavtaler, urealistisk høye lønninger og andre gunstige avtaler sitter med informasjonsplikten til markedet. Når markedet ønsker å skifte dem ut tviholder disse lederne ofte på posisjonen sin frem til de «tar sin fallskjerm og går». Kanskje den personlige risikoen er blitt for liten så man bruker «teften» litt for ofte? Man tar del i oppgang, men slipper å bekymre seg for nedgang.

Mye av ansvaret for den kostbare grådigheten hos ledelsen ligger hos styrene, men når de ikke klarer å rydde, må myndighetene ta over. Amerikanske myndigheter har allerede foreslått at opsjonsavtaler skal kostnadsføres og flere store konsern har alt frivillig underkastet seg de nye reglene. De som ikke har noe å skjule tilpasser seg dem av fri vilje — et eksempel til ettertanke. Hvorfor ser ikke styrene det vi andre ser?