De fleste steder, i hvert fall i Bergen, er det så mange biler parkert og mange kjørende biler, at unger ikke kan gå på fortauet alene. De må holdes fast eller sitte i vogn.

Det er naturlig for småtasser å springe hit og dit, høyt og lavt. Men på grunn av alle bilene må vi undertrykke denne naturlige aktiviteten. Vi må holde barna godt fast, de må gå bent på fortauet til vi kommer til den 100 kvm store lekeplassen. Her kan de leke på grusen og på de få apparatene som er igjen der.

Når barna blir fem år, kjører vi dem til turn eller svømming en gang i uken. Først når barna er 8-9 år er vi ikke lenger redde for at de skal bli påkjørt, så da kan de begynne å springe hit og dit på fortauet. Men da gidder de ikke.

Det er ikke så rart. Hvis bilene hadde vært holdt borte fra boligområdene, kunne ungene sprunget og hoppet og sprettet som de ville, og det vil de, helt fra de er ett år. Men så lenge det er biler overalt, og bare halvannet meter bredt fortau som en toåring beveger seg på med livet som innsats, kommer ungene til å bli mindre og mindre aktive.

Det hjelper ikke hvor mange turn— og fotballpartier de voksne kjører dem til. Unger er laget til å bevege seg fritt i høy fart hele tiden, ikke bare én time, to ettermiddager i uken.