debattAv Odd Nordhaug

Det er befriende at landbruksmyndighetene nå kommer på banen i diskusjonen. Bakkebø er avdelingsdirektør hos Fylkesmannen i Hordaland. Med ansvar for landbruk. Det underlige er imidlertid at saklighetsnivået er usedvanlig fjernt fra hva man ville forvente av en embetsmann i den norske statsforvaltning.

Men selv om innlegget var bøllete, kan det ikke underslås at de tallrike sarkasmer om professorers virkelighetsfjernhet og tøvete atferd ikke var uten en viss underholdningsverdi.

Bakkebøs verbale skyts er åpenbart basert på den nå så velkjente pumpehaglemetoden. Argumentene spres ut i vifteform i håp om at iallfall noen korn vil ramme. Presisjon, sammenheng og konsistens er vanskelig å få øye på, fordi intet helikopterperspektiv denne gang er på plass. Han fyrer i vei med argumenter om dumme professorer, sauens betydning som kreatør av de åpne kulturlandskap han setter så stor pris på og som landet er helt avhengig av, samt påstander om at det norske saueholdet er «det nærmaste ein kjem eit naturleg husdyrhald»!

Hva nå det måtte være i samband med en dyreart som aldri har vært tilpasset norsk natur og som ikke kommer seg på beina om den faller på rygg. Ryggvelt er hva Bakkebø og hans fagfeller kaller det. Litt av et faguttrykk.

I likhet med distriktsveterinær Hermansen i Luster foretrekker Bakkebø å holde seg til prosenttall. Fire prosent sauetap i Hordaland. Hvor mange dyreindivider er dette? Dette er nemlig det interessante for folk som er opptatt av dyrevern og etisk husdyrhold. Men det later til at kynismen i deler av vårt landbruk har pansret en del mennesker og gjort dem totalt ufølsomme overfor lidelser som påføres enkeltdyr grunnet manglende tilsyn.

Bakkebø gjør seg den umake å opplyse undertegnede om at dyr faktisk dør: «det er naturlig at dyr dør — også på beite». Endelig en landbruksmann som skriver dør og ikke «forsvinner» eller «tapes».

Men hvor naturlig er det at dyr som velter og ikke kommer seg opp blir opphakket av fugler, mens de i mange dager ligger og pines langsomt i hjel?

Det er skremmende å se at en statsansatt person med ansvar for næringen ikke har et mer reflektert forhold til de dyreetiske sidene ved saueholdet. Han prøver tilmed å gjøre seg morsom ved å skrive om «dei kunstig importerte og skrøpelege dyra som ikkje greier å løpe ifrå ulven!» Ordet barbarisk har vært anvendt tidligere i debatten, og har altså på ingen måte tapt sin kraft i denne saken. Men i Bakkebøs innlegg er den barbariske undertonen kombinert med ideologiske overtoner. Embetsmenn innenfor landbruksnæringen kan tydeligvis ta seg friheter andre embetsmenn ikke engang i sine villeste byråkratfantasier drømmer om.

Bakkebø nevner ulvesaken og viser til «den kompliserte forvaltninga av ein ulvestamme i område med folk og husdyr». En ulvestamme som årlig dreper like mange sauer som det antallet som dør på utmarksbeite i løpet av ett til halvannet døgn i beitesesongen fordi de er ubeskyttet av tilsyn! Nei, ulvens makt over Bakkebø og andre er nok av mer mytisk enn realistisk karakter.

Om lag 80 pst av norske saueeiere er hobbybønder. En effektiv måte å redusere den tungt subsidierte dyremishandlingen på, vil derfor være å fullfinansiere alternative fritidssysler for denne delen av bygdefolket i fem år. Så de kan omstille seg til andre hobbyer. Fritiden kan fylles med meningsfylte aktiviteter, tallet på sau som sjøldauer i utmarka vil bli kraftig redusert, statsstyrt ulveslakting kan begraves for godt.

Samfunnet vil spare store summer som kan gå til å styrke heltidsbondens muligheter og støtte bønder i fattige land. Alle vil komme bedre ut. Og Norge få muligheten til å framstå som et moderne og sivilisert land med dyreetikk og rovdyrvern høyt på dagsordenen.