Regninger kom i posten; de kunne betales på postkontoret — hvilket krevde et frimerke. Men det var også mulig å møte opp i Lysverkets bygg i Lars Hillesgate og betale regningene kontant. Der var det mange luker med en funksjonær i hver til å ta imot pengene, og hallen var til tider fylt til trengsel av betalende kunder. Gassverket er for lengst nedlagt, og i dag leser vi selv av el-måler og melder resultatene til elverket.

For 50 år siden fikk folk lønn utbetalt som kontanter i konvolutter eller på postanvisning som ble hevet ved fremmøte på postkontoret. Vanlige folk hadde konto i bank og/eller postsparebank, men de var nesten utelukkende brukt som sparebøsser. Kontantene i kommodeskuffen gikk med til mat og drikke, klær, brensel osv. som ble kjøpt og betalt kontant. Husleie, strøm, radiolisens, avis osv. ble betalt kontant ved fremmøte hos tjenesteleverandør eller på postkontoret.

I 1960-årene fikk bankene tak i folkets lønninger; vi fikk alle lønnskonto i bank, vi fikk utlevert sjekkhefte, og folket skrev sjekker som bankene tok seg av og vi slapp, til å begynne med, gebyr. Den gangen hadde bankene betjening i og bak skranken. Sjekkbruken tok aldeles overhånd; neste steg var å gi oss bankkort - knyttet til lønnskonto - med PIN kode og bilde, og for å holde kjøpelysten oppe fikk vi kreditt og egne kredittkort som Visa og MasterCard. Vi betaler for dagligvarer, bensin og klær med plastkort som trekkes gjennom en leser, og bankkontoen tappes der og da. Med det samme plastkortet kan vi få ut kontanter til alle døgnets tider.

Men regninger strømmer på i postkassen - kommunale avgifter og skatter, elregning, telefon, NRK-lisens, forsikring, avis, bilskatt osv. Som pensjonist er jeg såkalt honnørkunde, og kan, uten gebyr, betale regninger over postgiro fra min konto i Postbanken. Men alle som ikke er honnørkunder må betale gebyr når de betaler regninger på postkontor, bank eller over brevgiro. Samlet løper gebyrene opp i mange hundre kroner per år for hver person/familie. Med internett er det også mulig å betale regningene via nettbank, tilsynelatende gratis, men først må man ha tilgang til, eller eie, en kostbar pc med modem. Hver oppkobling mot banken via telefon koster tellerskritt, og de som har bredbånd betaler dyrt for den tjenesten. Kundene holder pc, telefon og bredbånd, og gjør gratis arbeid for banken med å taste inn mange tall. Dersom kvittering ønskes kommer porto i tillegg.

Jeg er kunde hos el-leverandør, Telenor, forsikringsselskap, NRK osv., og som alle andre er jeg forpliktet til å betale for tjenestene. Oppgjør er en sak mellom meg og tjeneste-/vareleverandør, som har funnet det praktisk å koble inn en tredje person - en bank og bankenes betalingssentral - mellom oss. Vi blir avkrevd et gebyr hver gang vi betaler en regning; jeg ble forsøkt avkrevd et gebyr på 30 kroner for å sette penger i kontanter inn på egen konto! Postbanken er eid av DnB, så vi slipper ikke lenger unna med et lite frimerke på postkontoret. Disse gebyrene, som stadig øker, er en uting. Bankene fikk kloen i pengene våre, og burde gjøre tjenesten gratis, eventuelt dele på den med tjenesteleverandørene, som dog betaler porto for regningene som sendes oss. Vi leser stadig i avisen at bankene har solide overskudd - til glede for eierne. Men uten de mange millioner kroner som renner inn hver måned på våre lønnskonti, til en skammelig rente, ville bankene ha lavere tall i sine regnskaper.

Kan vi tenke oss følgende: oppegående pensjonister, oljefolk og de mange på trygd og andre med fridager midt i uken, kan ta seg en runde på byen og møte opp hos Telenor, Vital, Gjensidige, kemner, BKK/Fjordkraft, BT, NRK osv. og betale sine, og slektningers/venners/naboers, regninger kontant over disk - gebyrfritt? Naboer og venner kan slå seg sammen og ta «betalingsraid» på skift. En bunke på 15-20 regninger bør gi 500-600 kroner i sparte gebyrer på en betalingsrunde.

Spørsmålet er: er det hjemmel for å nekte å ta imot skyldig beløp i kontanter? Dersom svaret er nei, og noen systematisk vil prøve denne oppskriften, må selskap og firma ta seg av kundemassen som banker på. Ville de store aktørene kunne hanskes med noen hundre kunder i uken som legger faktura og kontanter på disken? Samfunnsøkonomisk er det selvsagt tull, men når bankene nedbemanner mot nesten null i skranken, må de ha så store overskudd at kundene kan slippe gebyrtullet. Som bankkunder gir vi blanke blaffen i eierne - de har til salt i grøten. Vi har ikke helt glemt at de tilranet seg millioner ved å «nulle» aksjer.

Bjørn Berland