Det er også noen som ikke vil tilgi, som må hate. Det må være vondt ikke å ha evnen til å tilgi, noe som vel er noe av det mest sentrale i kristendommen som vårt land stort sett bekjenner seg til. Problemet er jo da ikke den forhatte, men den som er avhengig av å hate.

Den konkrete saken som utløste mitt innlegg er her av mindre betydning. Det som er vesentlig, er at man sannsynligvis også på nazistsiden fant idealister. Jeg tror for eksempel ikke at det alltid var så stor forskjell i idealismen hos unge norske soldater som døde på Walcheren og frontkjemperne som døde på østfronten.

Jeg tror ikke at Fretheim var en av disse idealistene, men etter rettssaken å dømme, kan han ikke ha vært blant de verste, og jeg synes fremdeles det kan være på tide å tilgi og vise litt mer romslighet 55 år etter. At man ikke skal, er en annen sak. Nazismens søken dukker stadig opp, enten det nå er i et nazidrap på Holmlia eller i våre holdninger overfor utlendinger.

Derimot skulle jeg ønske at man ville trekke frem profitørene fra glemselen, de som ikke var særlig plaget av noen trang til idealisme, men som kom ut av krigen med store formuer og oftest uten å lide under noen form for straff. Graver man litt i historien om dem, bringes ofte frem overraskende mange kjente firma og enkeltpersoner. Men siden disse fremdeles sitter i maktposisjoner i samfunnet, er vel en slik serie lite sannsynlig, selv om det moralsk sett ville vært svært interessant.

Ellers må jeg si at jeg personlig føler svært lite behov for å rettferdiggjøre meg. Jeg opplevde krigen, men ikke dens grusomheter, som jo i Norge også må sies å ha vært moderate. Til gjengjeld må vi ha verdensrekord i krigsminnesmerker, ofte svært perifere. Hvis vi skulle ha lidd like mye som min kones hjemland, ville 300.000 nordmenn vært drept. Hennes far mistet 11 av sine 12 søsken. Men familien dyrket ikke hatet. «Døgnet har mange timer, året har mange dager.»

OLAV BJUGAN