Av Dorte Rømsing, lektor i grunnskolen

SITAT: Og så lurer vi på hvorfor elevene er i koma

Nå er det på tide vi lar enhetsskolen dø. La oss avlive den før fundamentet raser sammen av seg selv. Noe så råttent skal man lete lenge etter.

Lik skole uansett hvor i landet elevene bor. Ressursene skal være like for alle elever. Når var de det? Lenge før Clemets siste utspill var forskjellene til stede. Legge til rette for samvær for alle i den heterogene skolen. Skolen er åpen for alle, men vi garanterer ikke for kvaliteten av samværet. Vi skal ha felles tradisjoner og verdier, samme kunnskap og referanserammer. Ikke tenk på alle våre nye landsmenn, og for all del ikke på læreplanens generelle del. Tenk på målkravene, for det er der vi er i praksis. Respekt for at vi er ulike som individer. Ja, det ses utrolig godt i hvordan undervisningen legges opp i skolehverdagen og hva vi vurderer som godt arbeid. Disse fire søylene ble sist definert av kirke-, utdannings og forskningskomiteen i 1994.

Enhetsskoletanken er flere hundre år gammel, og opp gjennom tidene har det vært ulike grunner til å bevare den. I Etterkrigs-Norge da fremtidsoptimismen var stor og solidaritetsfølelsen sterk, hadde enhetsskolen en naturlig plass i den fremvoksende velferdsstaten. Oppsplitting av elever etter evner skulle utsettes i det lengste.

Siden da har enhetsskolen vært utsatt for angrep av ulik art. De fire søylene som jeg har nevnt er blitt hule. Begreper uten innhold. Endringene har en etter en blitt trykt nedover den norske enhetsskolen uten videre debatt om hvorvidt det påvirker fundamentet, altså hvilket pedagogisk begrunnelse det finnes for en slik bestemmelse. Et godt eksempel er styrking av timetallet i norsk og matte. Ikke mye snakk om hvordan, bare gjør det. Elevene får leke litt med ulike arbeidsformer før de presses gjennom tilpassingskvernen som sørger for at alle bør kunne det samme. Kan de ikke det, gjør vi dem til tapere i form av dårlige karakterer. Andre kompetanser reduseres til skinn-kompetanser. Vi signaliserer i praksis at de ikke betyr noe.

Reaksjonene i etterkant av Pisa er ganske like dem som kom etter sputnik-sjokket i 1957. i sin iver etter å henge med i kunnskapseliten, gjennomfører ulike statsråder den ene bevisstløse reformen etter den andre. Elevene er voksklumper, ikke mennesker. Behaviorismen er stadig det rådende kunnskapssynet. Clemets siste påfunn passer nydelig inn i den tradisjonen. Bonusskoler, personlig og kommunal differensiering av lønn, mer av basisfag. Konkret målstyring uten tanke på innhold.

Og så lurer vi på hvorfor elevene er i koma, og når de ikke er det, gjør de ting vi ikke liker. Hvor er respekten til de unge menneskene? Det er ikke diskusjonen om hvorvidt skolen skal formidle kulturtradisjoner eller elevinteresser, den skal selvfølgelig gjøre begge deler. Men når diskuterte staten, skolen eller samfunnet pedagogikk sist? Er det ikke en viktig debatt?

Noen forståsegpåere sier det er på tide lærerne kommer ut av særstillingen sin og blir som resten av arbeidsstyrken i Norge. Ja, men vi er i en særstilling. Vi oppdrar kommende generasjons ledere og verdibærere. Det vil si vi kunne ha gjort det. Nå trykker vi fremtiden vår gjennom et system der læringsutbyttet er minimalt, fordi skolen er blitt en arena for krefter som mener de vet best, og som samtidig trenerer hemningsløst respekten for den enkelte elevs intelligens og eksistens ved å definere hva som er verdt å vite. Ville vi andre ha likt en slik behandling?

Er det rart elevene reagerer? Hva verdsettes i samfunn og arbeidsliv? Jo, samarbeidsevne, fleksibilitet, solidaritet, evne og vilje til problemløsning, nytenkning og kreativitet. Er det det som skjer i skolen i dag? Absolutt ikke, vi må gjøre elevene konforme for å få dem gjennom kvernen. Tvinger frem resultater uten å se på læringsutbytte. Etter hvert reduserer det også lærernes evne og vilje til å fremstå som viktige rollemodeller. Og så kan man jo begynne å reflektere over samfunnsutviklingen ...

Nei, la enhetsskolen dø. Riv hele det råtne bygget. Men bygg det opp igjen, med samfunnsorienterte strukturer, respekt, solidariske verdier og det viktigste av alt reell lærelyst. Da sitter kunnskapen, og skolen kan igjen få respekt for seg selv.