Legevitenskapen gjør stadige fremskritt. Det gir oss alle håp, eller de fleste av oss, for legevitenskapen skal jo redde liv. For nytt liv med et kromosom for mye, er deler av legevitenskapen dessverre blitt en trussel. Som vi leste i BT sist fredag kan man jo nå gjennom undersøkelser av proteiner i mors blod og ultralydundersøkelser tidlig i svangerskapet, kartlegge om det er et barn på vei med Downs syndrom. Dermed kan foreldrene, oppmuntret av helsevesenet, «velge» barnet bort.

Min erfaring er dessverre at helsevesenet ikke skaper en reell valgsituasjon for foreldrene. Jeg er slett ikke sikker på at mennesker på grunnlag av denne diagnosen, skal bli gitt retten og muligheten til å velge mellom liv og død for barnet mor bærer under hjertet.

La oss først se nærmere på den «valgsituasjonen» foreldrene havner i: For foreldre flest vil det være et sjokk å få vite at barnet de venter på, og forhåpentligvis gleder seg til å få, vil bli født med Downs syndrom. Drømmene de har hatt om barnet, faller i grus. Sorgen over dette tapet kommer veltende. Samtidig rammes de av usikkerhet. De vet ikke hva det vil si å få et psykisk utviklingshemmet barn. Når far og mor er i villrede og usikre, kommer helsevesenets vennlige tilbud om å fjerne «problemet». Da er det lett å forstå at mange takker ja.

Det sier også litt om helsearbeideres holdning når par som har fått diagnosen Downs syndrom for sitt kommende barn, har måttet insistere på å få bære barnet frem. «Hjelpsomme» hender har vært mer enn ivrige etter å ta bort fosteret. Skal dette valget bli reelt for foreldrene, må de i valgsituasjonen få kunnskap om hva diagnosen Downs syndrom innebærer. De må få vite at barnet de kan velge å la leve, vil berike deres liv og gi dem store kunnskaper om menneskene, og sterke opplevelser. De må bli varslet om at den lille krabaten de har laget, vil stikke sin runde lille finger dypt inn i pappa og mamma og røre ved sjelen deres.

Jeg sier ikke at livet med et barn som min datter er bare enkelt. Når ble det enkelt å ha barn? Det vanskeligste er imidlertid uroen for fremtiden, om samfunnet er rede til å verdsette henne, om vi klarer å skape det inkluderende fellesskapet som var den inspirerende visjonen bak den såkalte HVPU-reformen. Det er langt frem dit ennå.

Og er det mulig å nå dit hvis foreldre blir gitt retten til å fjerne alt liv som er litt annerledes? Hvordan kan vi få et samfunn som verdsetter de svake, hvis det samme samfunnet aktivt arbeider for å fjerne svake individer før fødselen? Ved å gi foreldre et såkalt valg mellom liv og død for disse barna, sier våre helsemyndigheter indirekte at dette barnet bør dere fjerne. Hvorfor skulle foreldrene ellers få velge? Det er en dramatisk beslutning for mor og far å fjerne et liv som er på vei og det gir meg uhyggelige assosiasjoner at norske helsemyndigheter overtaler foreldre til å fjerne liv de har skapt fordi det er litt annerledes.

Datteren min er ti år. Hun er blitt flink til å lese. Hun snakker som en foss, og er veldig opptatt av hva bussjåførene heter. Hun spiller data, og elsker å gå på skolen. Jeg har et ønske for henne og for barn som henne, at de skal få sin selvsagte rett til liv av det norske samfunnet. Foreldre som får barn som er annerledes, må få den støtte og hjelp de trenger for å kunne ta seg av barnet, ikke en kynisk oppfordring om å fjerne den spennende begynnelsen til nytt liv som er på vei.

GLEDE: Hanna er blitt ti år, snakker som en foss, og er opptatt av hva bussjåførene heter.<p/> Arkivfoto: David Kinsella