Behovet for å føle trygghet blir sterkere. Den søker de gjennom fysisk samvær og ved å snakke om det som har skjedd. Da må vi lytte til barna og ta deres redsel på alvor.

En av fem spurte mener at barn i deres nærhet har forandret atferd etter terrorangrepene på USA. Det fremkommer i en undersøkelse Norsk Gallup Institutt har gjort for Regionsenter for barne— og ungdomspsykiatri. Langt færre av de voksne sier at de har endret sin atferd når de har merket at barna har fått behov for mer nærhet eller søkt annen kontakt.

Barn reagerer forskjellig, og voksne håndterer barns reaksjoner ulikt. Hvordan barn opplever kriser og hvordan de reagerer på det avhenger mye av alder. Uansett hvor gamle barna er, må vi ta deres reaksjoner på alvor. Når mennesker blir redde, velger noen av oss å bli veldig aktive og prøver å organisere verden rundt oss mest mulig. Andre blir passive og handlingslammede, mens en tredje reaksjonsmåte er å skyve alt til side og la livet gå sin gang. Disse ulike handlingsmønstrene finner vi også hos barn.

Mange voksne sier at de har merket at barna har mer behov for fysisk kontakt etter 11. september. Dette er en naturlig måte for barn å reagere på. Barn blir mer klengete og søker en form for fysisk trygghet. Denne invitasjonen fra barnet må ikke voksne avvise med kjefting, negative kommentarer eller ved å støte barna bort. Eldre barn søker fysisk kontakt til og med ved å mobbe andre barn, en utfordring som også må møtes på en konstruktiv måte.

Barn har ikke det språket vi voksne har til å uttrykke hva vi føler og tenker når vi opplever vanskelige ting. Derfor krever endringer i barns atferd at vi viser mer toleranse overfor barnet, at vi tar barnet på alvor og gir barnet tryggheten tilbake.

Mange barn vil ønske å være mer sammen med de voksne og at man skal gjøre ting sammen. Ved å gjøre ting sammen med voksne får barnet en følelse av å mestre tilværelsen. Det er viktig for barnet. Samtidig gir det barnet større trygghet å være sammen med voksne omsorgspersoner. Det å gi barna trygghetsfølelsen tilbake er noe av det viktigste vi voksne kan gjøre for barn som føler utrygghet og opplever kriser.

Nå ser vi endringer i barns atferd etter store negative begivenheter langt borte fra Norge. Det samme kan vi se hos barn når det skjer ting i familien, ved for eksempel alvorlig sykdom eller død.

For barn er den daglige rytmen viktig. Hverdagen bør være så vanlig som mulig selv når noe trist har skjedd. Avvik fra normalrytmen bidrar i seg selv til økt utrygghet hos barna (mange tror det er fornuftig å spare barn fra triste hendelser og hindrer barna fra å glede seg over noe, når man egentlig skal være lei seg). For barn er det helt vesentlig å føle et fast holdepunkt i fellesskapet. Livet går videre, ikke minst for barna. Hvis for eksempel en bursdagsfeiring kommer i en periode hvor familien er rammet av sykdom eller død, er det viktig for barnet å kunne feire bursdagen. Livet inkluderer fest og glede, på samme måte som sykdom og død. Barna går inn og ut av sorgen fra time til time, det ene øyeblikket kan barnet være lei seg, for i det neste være midt i en morsom lek.

Det er viktig å gi rom for barnas egne uttrykksformer. Det innebærer å legge til rette for at de gjennom lek kan bearbeide traumatiske hendelser gjennom for eksempel tegning, lek i sandkassen og rolleleker. For de eldre barna og ungdom er samtalen viktig både med jevnaldrende, men også med voksne tillitspersoner. Drama og rollespill, sketsjer og vitser er også bearbeidingsmåter som tilbakevinner mestringsevnen. Etter terrorhandlingene har barn verden rundt laget tegninger med fly og skyskrapere i ulike farger og fasonger. Barn skjønner hva som har skjedd. Det samme ser vi når barn mister noen i nær familie eller personer som betyr mye for barnet.

Dette handler også om barns rettigheter. Det er de som skal leve lengst med det negative som har skjedd. Derfor er det helt avgjørende at alle rundt barnet gir barna som er involvert tid og rom.

Det er et tankekors at mange av de spurte i undersøkelsen svarer at de ikke har tatt seg tid til å snakke med barna om det som har skjedd, når så mange barn har vist interesse og behov for å snakke om terror og krig. Barn lager seg sine egne forståelsesmodeller og fantasier ut fra bruddstykker de oppfatter. Samtalen med voksne kan korrigere forestillinger slik at barn ikke behøver å sitte igjen med mer bekymring enn nødvendig.

De voksne som svarer at de har endret på sin egen atferd, svarer at de har endret reglene for tv-titting hjemme. Barn får ikke lenger lov til å se på alt alene. Det viser at voksne i større grad nå prøver å skjerme barna fra mediene. Det er positivt, og noe alle voksne burde tenke på i forhold til barns bruk av medier. Det er selvsagt umulig å stenge virkeligheten ute, men det er mulig å være der sammen med barnet når virkeligheten kommer inn i stua og snakke med barna om det som skjer. En gruppe unge som trenger særlig oppfølging i så måte er de som er avisbud. Disse får den samme sterke forsiden presentert for seg flere hundre ganger og inntrykket deres blir mye sterkere enn for dem som leser en avis eller ser på tv.

Undersøkelsen viser ellers at voksne er mest redd for alvorlig sykdom hos seg selv eller noen i nær familie, tett fulgt av redsel for terrorisme og ulykker. På spørsmål om hva voksne tror at barn er mest redd for svarer flest at de tror barn er mest redd for ikke å bli elsket. Her kommer frykt for samlivsbrudd i familien og terror på de neste plassene. Et fellestrekk ved undersøkelsen er at de voksne tror at barna stort sett er mer redd for de samme tingene enn de voksne selv. Et annet trekk ved undersøkelsen er at kvinner på nær sagt alle punkter er mer redd enn hva mennene er, både i vurdering av egen redsel og av barnas redsel. Gjennom hele historien har barn og voksne brukt humor i perioder hvor mange synes det ikke er passende å le eller fleipe med ting. Den såkalte galgenhumoren dukker opp etter kort tid. Det opplevde Norge under annen verdenskrig, og det ser vi ikke minst nå i den internasjonalt spente situasjonen vi lever i.

Det er naturlig at galgenhumoren brukes i nær sagt alle situasjoner og av alle grupper – gamle og unge. Det er en måte vi alle bruker for å mestre den vanskelige situasjonen vi føler. Det at vi ler av noe gir oss samtidig en anledning til å snakke om det alvorlige som har skjedd. Derfor bør ikke foreldre avfeie eventuell vitsing fra barnas side om alvorlige ting, men heller le sammen med barna.

Etter at latteren har lagt seg viser vår erfaring at det er bra dersom de voksne følger opp samtalen med barna og snakker om det som har skjedd. Når barn bruker galgenhumor, er det å regne som en invitasjon til de voksne. Barnet ønsker å snakke om dette, og velger fleipen som inngang. Hvis de voksne ikke følger opp, kan barnet bli alene med sine tanker og følelser. Det er det verste som kan skje.