Da Kystkultursenteret ble vedtatt opprettet i fem kommunale boder i Sandviken i 1997, ble det også dannet en stiftelse (SSK), som skulle være bystyrets styringsredskap for senteret. Stiftelsens styre består av av politikere, som sitter med flertallet, og for øvrig har brukergrupper, antikvariske institusjoner og næringslivet representanter i styret. I tillegg har kommunen en representant med talerett. På denne måten mente man at man fikk et effektivt styringsverktøy som ville ha den nødvendige nærhet til og kunnskap om alle sider ved virksomheten.

De første tre årene hadde stiftelsen sin hovedbeskjeftigelse med rehabiliteringen av bodene, først sommeren 2000 skulle man for alvor begynne å fylle dem med aktiviteter.

Etter sine vedtekter skal stiftelsen forvalte bodene. I praksis betyr det at stiftelsen leier ut lokaler til kystrelaterte virksomheter. Noen har frie lokaler, som Gunnar Mikkelsens motormuseum; foreninger og lag betaler en beskjeden leie, mens de som er næringsdrivende betaler tilnærmet markedsleie.

Da det gikk rykter om at Norges Fiskerimuseum kunne tenke seg å flytte inn i bodene, syntes vi det var et godt forslag. Jeg sier gikk rykter, for det kom aldri noen formell henvendelse til stiftelsen om dette, til tross for at muséets direktør i flere år hadde sittet i stiftelsens styre og visste hvem som hadde forvaltningsretten. Årsaken til dette var at muséet ikke ville forholde seg til andre enn Bergen kommune, uvisst av hvilken grunn.

Det riktige av administrasjonen i denne situasjonen ville naturligvis være å be Fiskerimuseet om å henvende seg til stiftelsen som rette vedkommende. Det gjorde den ikke, og dette kan bare sees på som en forakt for bystyrevedtaket som ga stiftelsen utleieretten.

Det vil føre for langt å gå inn på alle forhold i denne saken. Slik styret i stiftelsen ser det, så kunne alt ordnet seg til det beste for alle parter om kommunalavdeling for kultur og kulturbyråden hadde opptrått med et minimum av forhandlingsvilje. Vi er overbeviste om at om alle parter hadde vært kalt sammen, kunne man i fellesskap kommet til løsninger som alle kunne leve med. Men stiftelsen, som altså er nedsatt av bystyret for å ivareta kommunens interesser, ble ikke trukket inn i prosessen, bortsett fra et par korte møter som det ikke kom noe ut av. I tillegg opplevde vi at driftstilskuddet ble holdt tilbake, slik at vi måtte drive bodene for egne midler. Til alt overmål leser vi i innstillingen til bystyret at stiftelsen egentlig ikke har forvaltningsretten, fordi vedtaket fra 1997 forutsetter at det inngås en avtale med kommunen, en avtale som kommunen selv har trenert til tross for mange henvendelser fra vår side. Det har imidlertid ikke forhindret at kommunen har tatt imot ca. 1,5mill. kroner fra stiftelsen som den har samlet inn privat!

Dette er bakgrunnen for at hele styret i Stiftelsen trekker seg fra sine verv om innstillingen fra byrådet vedtas i bystyret. Vi har de to siste årene opplevd en mangel på tillit og samarbeid fra den politiske og administrative ledelse i kulturavdelingen som har rystet oss. Vi har ingen tro på at dette vil endre seg i den nye organisajonen som foreslås. Heller ikke tror vi at stiftelsen vil få noen reell betydning i en ny organisasjon, for her legges det opp til at kommunen skal sitte med all makt sammen med Norges Fiskerimuseum.

Det er på denne bakgrunn vi mener det må være riktigst at vi stiller våre plasser til disposisjon.

Av Gunnar Helmich Pedersen, styreleder SSK