I løpet av de ti årene det har tatt å bli enig om Kyotoprotokollen, har mange land brukt mye ressurser på å undergrave innholdet i avtalen. Spesielt har Australia, Canada, Japan og OPEC-landene arbeidet hardt for å fylle avtalen med smutthull. Når USA ikke engang ønsker å delta, sitter vi igjen med en «Kyoto light-avtale». I tilfelle noen skulle være i tvil: «Fossil-lobbyen» har fremdeles mer makt enn miljøbevegelsen når verdens miljøpolitikk skal utformes. Resultatet er at det er mange smutthull å velge mellom for «kreative» politikere:

Kyotoprotokollen stiller ingen entydige krav til hvor stor andel av utslippsreduksjonene som må skje i eget land. Land som reduserer sine utslipp utover forpliktelsene kan selge dette «overskuddet» til andre land med forpliktelser i henhold til protokollen. På grunn av økonomiske nedgangstider i Russland og Ukraina, har disse landene redusert sine utslipp av klimagasser betydelig siden 1990, og har i dag kvoter til gode. Russland og Ukraina kan dermed «dumpe» sine CO2-kvoter (også kalt «hot air») på det internasjonale kvotemarkedet. I verste fall kan vi komme i en situasjon der tilbudet av CO2-kvoter blir større enn etterspørselen. Da vil protokollen verken gi incentiver for utvikling av ren teknologi eller føre til at andre tiltak for å redusere klimagassutslipp blir lønnsomme.

Kyotoprotokollen åpner for at land skal få godskrevet CO2 som blir bundet opp i skog eller i landbruket. For de fleste land omfatter dette områder som gror igjen helt av seg selv, fordi jordbruksområder ligger brakk. Australia, Japan, Canada og Russland får godskrevet svært store deler av forpliktelsene sine på denne måten, men også Norge og andre land kan inkludere en del CO2 som bindes gjennom skog og landbruk i sine klimaregnskap. Grensene som er satt, er ikke vitenskapelig begrunnet, og konsekvensen er en klar svekkelse av avtalens målsetting. Problemet forsterkes ytterligere ved at skog er en ustabil lagringsplass for CO2 og at vi ikke har noen garanti for at gassen ikke tilbakeføres til atmosfæren om noen år.

Protokollen åpner for at land med utslippsforpliktelser skal kunne få godskrevet CO2-kvoter for klimagassreduserende tiltak i andre land, under de såkalte «prosjektbaserte fleksible mekanismene». Det stilles få krav til åpenhet eller til deltakelse av berørte lokalsamfunn ved gjennomføringen av slike prosjekter. Det er svært vanskelig å bevise at tiltakene fører til faktiske utslippsreduksjoner, og resultatet er at det blir vanskelig å etterprøve effektene av disse prosjektene. Debatten om hvorvidt norske gasskraftverk vil redusere nordiske utslipp er bare et eksempel. Å bli enige om et effektivt strafferegime viste seg å bli en av de vanskeligste oppgavene under forhandlingene. Selv om det ble vedtatt en strafferente, er det fremdeles usikkert hvor bindende et strafferegime kommer til å bli. Konsekvensen kan bli at land ikke anstrenger seg for å klare forpliktelsene sine, fordi de vet at det ikke finnes institusjoner som kan tvinge dem. Det er allikevel verdt å merke seg at Kyotoprotokollen til tross for dette sannsynligvis blir verdens mest forpliktende flernasjonale miljøavtale. Utgangspunktet var at Kyotoavtalen skulle redusere i-landenes klimagassutslipp med 5,2 prosent fra 1990-nivå – en svært beskjeden målsetting i forhold til forskernes anbefaling på over 60 prosent reduksjon. De nevnte smutthullene gjør at Kyotoprotokollen blir et enda mindre effektivt instrument for å begrense menneskeskapte klimaendringer. Beregninger utført av Greenpeace viser at dersom landene utnytter alle tilgjengelige smutthull, så vil ikke de totale klimagassutslippene for rike land reduseres i det hele tatt. Fordi u-landene står utenfor, vil de totale utslippene uansett øke kraftig.

I tillegg til svakheter som undergraver klimaeffekten av avtalen, kan den føre til subsidiering av tiltak som er direkte miljøskadelige. Det mangler kriterier som sikrer at tiltak ikke kommer i konflikt med andre miljøhensyn, som for eksempel bevaring av arter og naturtyper. I verste fall kan vi komme i en situasjon der land får karbonkreditter for å erstatte naturskog med plantasjer, selv om dette ikke er hensikten. På den positive siden må det nevnes at protokollen ikke åpner for at det skal gis karbonkreditter for utbygging av atomkraftverk i andre land.

Til tross for alle svakhetene må Kyotoavtalen betegnes som en midlertidig seier for alle som har jobbet for å begrense menneskeskapte klimaendringer. Det er på mange måter et geopolitisk jordskjelv som har funnet sted når 180 land nå trosser USA og velger å gå videre med avtalen uten supermaktens deltakelse. Selv om den er langt fra perfekt, ligger det en stor verdi i avtalens arkitektur, og mulighetene for at avtalen kan styrkes på et senere tidspunkt er absolutt til stede. Også Montreal-protokollen fra 1987 var opprinnelig en svak avtale, men har senere utviklet seg til et effektivt instrument for å redusere utslippene av ozongasser.

For at Kyotoprotollen skal kunne bli en effektiv miljøavtale, er det avgjørende at landene under protokollen respekterer dens målsetting: å være et instrument for å redusere de globale klimagassutslippene og å bidra til en bærekraftig utvikling.

Protokollen pålegger Norge å redusere sine utslipp av klimagasser med mellom 18 og 26 prosent i løpet av perioden 2008–2012, avhengig av om vi bygger gasskraftverk eller ikke. I stortingsmeldingen om norsk klimapolitikk (st.meld.nr.54 2000-2001) står det imidlertid ingenting om hvor stor del av reduksjonene som skal skje ved hjelp av kvotehandel, tiltak i utlandet eller skogtiltak.

I avtaleteksten fra Bonn står det eksplisitt at «Partene…skal redusere sine utslipp på en måte som bidrar til å redusere per capita forskjeller mellom i-land og u-land…». Dette innebærer at det ikke er fritt fram for land som Norge å øke de nasjonale utslippene for å tilfredsstille krav om stadig økende velstand og energiforbruk, og at politikerne ikke kan belage seg på at Norge skal kjøpe seg fri fra sine utslippsforpliktelser. Videre tilsier usikkerheten rundt karbonbinding i skog og i landbruket at Norge må avstå fra å inkludere denne typen tiltak i klimaregnskapet. Dette gjelder spesielt for skogtiltak i u-land, der usikkerheten og faren for andre negative miljøkonsekvenser er særlig stor.

Norge har vært blant de landene som har inntatt en mer passiv og avventende rolle i Kyoto-prosessen. Nå er det viktig at vi inntar en lederrolle og velger å handle i tråd med avtalens ånd, heller enn å lete etter smutthull. Hvis Norge ikke skal benytte seg av alle bakdørene de måtte komme over, trengs det våken miljøbevegelse, modige miljøpolitikere og en kritisk presse.

Samtidig øyner gasskraftivrige politikere nå altså håp om at lave kvotepriser på det internasjonale CO2-markedet skal gjøre norske gasskraftverk lønnsomme. Å gjøre verden mer avhengig av fossile brensel er utvilsomt i strid med Kyotoavtalens ånd, men politikerne trenger ikke lete lenge etter et smutthull for å slippe å satse på nye fornybare energikilder. Utviklingen vil vise om Bondevik-regjeringen lar Kyotoavtalen bli en virkelig miljøavtale, eller bare et alibi for å forlenge den fossile æra.