Det gjør det også tydelig at det synet jeg hevdet i innlegget 27.6. står temmelig ensomt: Kvinneklinikken kan ledes av en leder som ikke er lege. Det vesentlige er ikke bakgrunnen, men at ledelsen er god — som alltid ellers. Etter det siste innlegget trengs det imidlertid noen få presiseringer.

Vi er enige om at Kvinneklinikkens leger er autorisert til å behandle pasienter. Men den medisinske utviklingen har gjort at ingen av oss behersker alt like godt og vi har måttet konsentrere oss innen hvert vårt spesialfelt for å yte best mulig, spesielt på universitetsnivå. Derfor er klinikken oppdelt i seksjoner (svangerskap og fødsel, fostermedisin og ultralyd, generelle kvinnesykdommer, kunstig befruktning og gynekologisk kreft). Det vil være seksjonsoverlegene som sitter med et særlig faglig ansvar for disse enhetens diagnostikk og behandling, og som bør ha en tilsvarende innsikt i fagets forskning og utvikling. Så langt opp i hierarkiet stemmer det, stort sett, at « Den som skal ha den faglige lederfun k sjonen må nødvendigvis ha faglig innsikt som er på høyden med de medarbeidere som vedkommende har faglig ledera n svar for.» En leder over dette nivået igjen - enten lederen er lege eller ikke - vil imidlertid ikke kunne beherske alle feltene på samme måte, men må støtte seg på seksjonenes ressurser. Det ser ut til at vi er uenige om hvor høyt opp i hierarkiet vi må ha lege for at pasientbehandling og sykehusdrift skal være forsvarlig ivaretatt. Jeg tror ikke klinikklederen nødvendigvis må være lege for å kunne sette seg inn i avdelingsdrift og gjøre de rette prioriteringer. Her tror jeg legenes innlegg 3.7. er i utakt med alminnelig forståelse og utvikling i samfunnet.

Signalene om at legeutdannelsen er uomgjengelig for å forstå medisinske problemer og prioriteringer er bare egnet til ytterligere å øke skepsisen og stemple oss leger som ekskluderende. Bedre blir det ikke når det føres argumenter som at « En svak avdelingsleder vil kunne åpne mulighet for at enkelte miljøer oppnår en uforholdsmessig stor andel av ressursene på bekostning av andre pasienter, og det er for så vidt ikke å undres over at e n kelte kolleger vil kunne la seg friste til dette.» Selv om det kanskje ikke er ment som en insinuasjon om at jeg støtter en ansettelsen av jordmor Britt Eide som leder av klinikken for å mele min egen kake, vil utsagnet forstås som en nedvurdering av en ikke-leges lederevner og integritet.

Da jeg i innlegget mitt ba om besinnelse fra legesiden, var det ikke for å si at de hadde vært ubesinnede, men at vi i dagens rivninger bør tenke oss om for ikke å ødelegge sårbare funksjoner. Et afrikansk ordspråk sier «Når elefantene slåss, lider gresset». Og, hvem er gresset?

I et større perspektiv diskuterer vi en filleting, etter min mening. Jeg forstår ikke at avdelingen og behandlingen ramler sammen dersom lederen ikke er lege. Derimot kommer det an på om ledelsen er god og vi greier å samhandle med fokus på pasientene. Slik kan klinikken utvikle seg videre. Siden leger representerer uunnværlige funksjoner i sykehuset, har gruppen så stor makt at de i mange tilfeller kan tvinge igjennom sin overbevisning. Er denne overbevisningen uriktig eller uforståelig vil en slik seier bli kostbar og bare øke den alminnelige motstand og motvilje mot legenes posisjon - og skade tillitsforholdet mellom befolkningen og legene. Jeg er redd vi er med på å gjøre nettopp det.

Av Torvid Kiserud,professor og overlegeSeksjon for fostermedisin - ultralydlaboratorietKvinneklinikken,Haukeland sykehus