Kronikk Per Bergsjø

Kvinneklinikken i Bergen åpnet den 22. februar 1926. Avdelingen for fødselshjelp og kvinnesykdommer har nå holdt til i samme bygning i 75 år uten å forvitre. Kvinneklinikken i Oslo hadde et bygg som var ti år eldre, men da Rikshospitalet flyttet til Gaustad i fjor, ble den i Bergen det eneste som var igjen av de gamle. Det er vel knapt en bergenser, mann eller kvinne, som ikke har et forhold til dette bygget. De aller fleste bergensere er født her, og kvinnene har født sine barn eller blitt behandlet for sykdommer her. Mange har også fått hjelp til å få barn ved assistert befruktning, en aktivitet av nyere dato.

Forløperen var Fødselsstiftelsen i Raadstuplass 2, som tross ombygging i 1902 ble altfor liten. Tomten til den nye klinikken på Årstad, 14 dekar, ble i 1916 overdratt gratis av Bergen kommune. Selve bygget, som ble oppført 1922–1926, dekker alene nesten tre dekar.

Fra gammelt av var fødeklinikker separate enheter, atskilt fra vanlige sykehus. I de store byene på det europeiske kontinentet ble de opprettet som læreanstalter for jordmødre, og her kunne fattige folk få gratis fødselshjelp. Fødselsstiftelsene i Kristiania fra 1818 og i Bergen fra 1861 hadde samme hensikt.

Når norske sykehus har fått nybygg eller er blitt modernisert i de senere år, har det regelmessig vist seg at de ikke har dekket det dagsaktuelle behov ved åpningen. Det er nesten utrolig at Kvinneklinikken, da den åpnet i 1926, var overdimensjonert. Hjemmefødsler var fortsatt dagens orden. Fødselsstiftelsen hadde hatt litt under 500 fødsler årlig fra 1912 til 1925. Den nye Kvinneklinikken hadde 876 fødsler i 1926. Klinikkfødsler overtok gradvis for hjemmefødsler, og fra midten av 1960-årene har over 98 prosent av alle fødsler foregått ved sykehus, i Bergen så vel som i resten av landet. Etter at Betanien stengte sin fødeavdeling i 1984, har nesten alle fødsler i Bergen skjedd ved Kvinneklinikken, som også tar mot vanskelige tilfeller fra Hordaland, Rogaland og Sogn og Fjordane. Nå kommer ca. 5000 barn til verden hvert år ved Kvinneklinikken, vel 8 prosent av alle nyfødte i Norge.

Ved den gamle Fødselsstiftelsen kunne man ikke gjøre keisersnitt, men Kvinneklinikken ble utstyrt med operasjonsavdeling, også med tanke på behandling av kvinnesykdommer. I 1926 ble det gjort to vellykkede keisersnitt på kvinner med trangt bekken, og i de neste ti år 110 keisersnitt til sammen. Nå utføres ca. 600 keisersnitt hvert år!

Kvinneklinikken fikk også sitt auditorium, skjønt tanken om eget universitet med medisinutdanning i Bergen i 1926 bare var en fjern drøm. Stortinget vedtok å opprette Universitetet i Bergen i 1946, og i 1949 fikk avdelingen de første medisinstudentene. Jordmorskolen i Bergen hadde holdt til i Kvinneklinikken fra 1926, med undervisningslokaler, kontor og hybler for elevene, som de het den gang. Overlegen var bestyrer for Jordmorskolen. I 1969 kom nye vilkår for utdanning av jordmødre. Det førte til nytt navn; Jordmorhøgskolen, ny administrasjon, ny utdanningsplan og fra 1972 nye lokaler på Skjoldnes. Men fødeavdelingen på Kvinneklinikken var og er det stedet jordmorstudentene lærer praktisk fødselshjelp.

Når jordmorstudenter og medisinstudenter skulle bistå ved fødsler på samme sted og dels til samme tid, ble det problemer med kapasiteten. Var det nok fødsler til å tilfredsstille kravene til opplæring? Tidvis ble det profesjonsstrid. Jordmødre spurte: Hvorfor skal medisinstudenter lære å lede fødsler når de færreste av dem får bruk for det som leger? Det medisinske fakultet hevdet at dette er nyttig kunnskap og forlangte at praksisen måtte fortsette. I dag ordnes tjenesten i fordragelighet, med rotasjonsordninger for begge grupper.

Hensynet til de fødendes ønsker og behov ble samtidig sterkere. Frem til 1970-årene var medbestemmelse et fremmedord, fedrene var utestengt og rutinene omkring fødsel og barseltid rigide. I dag er far eller en annen person nesten alltid til stede under fødselen, også når den skjer ved keisersnitt. Dette ble en utfordring for personalet, ikke minst i forbindelse med veiledningen av studenter.

Pasientenes ve og vel er det sentrale i all sykehusvirksomhet. Samspillet mellom pasient og personale, men også mellom de ulike yrkesgruppene, skaper miljøet. I tidligere tider var det overlegen, sjefen, som symboliserte klinikken. Overlegen inngjød respekt. Han (på Kvinneklinikken har det alltid vært en han) var den faglige autoritet og levde det meste av sitt liv innenfor husets vegger. Han borget for kontinuitet. De andre legene kom og gikk; de var i tidsbegrensede stillinger for å bli spesialister. I 1926 var Lorentz Severin Petersen (1870–1955) overlege. Han hadde vært ved Fødselsstiftelsen siden 1911 og «fratrådte som overlæge 15. des. 1940 i henhold til loven om aldersgrense» (sitat fra Norges Leger). Det er nok i stor grad hans fortjeneste at Kvinneklinikken ble «Skandinavias mest moderne fødselsklinikk», som det sto i en av bergensavisene i 1926. Jørgen Løvset (1896–1981), var overlege fra 1940 til 1966.

Da Universitetet i Bergen åpnet, ble Løvset den første professor i kvinnesykdommer og fødselshjelp. Løvset konstruerte og forbedret en rekke instrumenter til bruk i faget. Hans navleklemme av metall fra 1932 ble brukt ved alle fødsler i Norge i minst 50 år. Han presenterte en ny måte å hjelpe barnets skuldre ut, ved fødsel av fostre i seteleie, i 1936. Den ble senere brukt i store deler av verden og er fortsatt standardmetode i Norge. Etter Løvset kom Oddmund Koller (1909–88), som var sjef og professor fra 1967–79. Koller og medarbeidere undersøkte en stor gruppe gravide kvinner og fant at svært høy blodprosent var en større trussel mot fosteret enn om moren hadde anemi (lav blodprosent). Én til skal nevnes: Svein Wilhelmsen (f. 1919) var spesiallege i gynekologiske kreftsykdommer (onkologi) fra 1962 til 1986. Kvinneklinikken, i samarbeid med røntgenavdelingen, ga alle typer behandling for disse sykdommene, fra radium til kirurgi, som eneste norske senter utenom Radiumhospitalet.

Petersen var sjef i 29 år, Løvset i 26 og Koller i 12. Siden har sjefsperiodene vært stadig kortere, og i 1990-årene var det hele tre avdelingsoverleger, som tittelen nå lyder. Fra å være den allvitende medisinske leder, er sjefen nå mer opptatt med administrative gjøremål. Det faglige lederskap utøves av seksjonslederne. I 1990 aksepterte administrasjonen og styret at Kvinneklinikken måtte seksjoneres, noe som lenge hadde vært et ønske. Faget har utviklet seg enormt, og ingen kan lenger beherske hele feltet, verken teknisk eller teoretisk. I dag har Kvinneklinikken seksjoner for obstetrikk (fødselshjelp), alminnelig gynekologi, gynekologisk onkologi, ultralyddiagnostikk og assistert befruktning. Storken er en egen fødeenhet for dem som ønsker en mer familievennlig atmosfære. Operasjonsavdelingen og poliklinikkene, en for obstetrikk og en for gynekologi, er egne enheter. Mange av operasjonene gjøres gjennom laparoskop (kikkehullkirurgi).

Med ultralyd studeres fostrenes utseende og vekst med ultralyd, og den ikke-gravide livmor og eggstokkene, som ellers ligger godt skjult, er blitt synlige. Seksjonene for assistert befruktning fikk nye lokaler i fjor og er nå fullt på høyde med de beste norske og utenlandske.

Trettifire personer var ansatt i 1926. I 1980 arbeidet ca. 250 personer ved klinikken. I dag er det 330 godkjente stillingshjemler ved KK. Bare siden 1980 er antall leger nær doblet, fra 22 til 40 (3 i bistilling). For dem som trenger ekstra tilsyn og pleie etter fødsel, åpnes i dag en nyrestaurert barselpost.