Med en faglig begrunnelse som er basert på en trangsynthet som jeg ikke hadde trodd fantes i «kulturvernernes» rekker, bruker han en retorikk som de krefter jeg trodde Fortidsminneforeningen arbeidet mot, vil ta til inntekt for en videre sabotering av forståelsen for sammenhengen mellom nyskapende kulturuttrykk og kulturminnevern, og gi næring til det heksebrygget av tvilsomme reguleringer, lover og avtaleverk som kalles «nulltoleranse» for graffiti, i virkeligheten en dårlig skjult, men ikke desto mindre reell begrensning av den kunstneriske frihet og et forsøk på å kneble et kulturuttrykk som vanskelig lar seg kommersialisere.

Jeg kan dessverre ikke tillate meg å gå nærmere inn på «nulltoleransen» her, det vil føre for langt. Jeg skal heller ikke gå inn på bygningens historikk, kun svare på de påstander som settes frem som argumenter for å stoppe graffitiveggen.

Rommetveit går sterkt ut med å henvise til et anonymt intervju hentet fra BT 11. juni. Vi vet ikke om de intervjuede her er sitert riktig, heller ikke kan vi vite om de faktisk uttaler seg på vegne av hele graffitimiljøet, som bare i særdeles liten grad er organisert, selv om de fleste kjenner hverandre, i motsetning til større byer. Dette intervjuet må vel heller ses på som et berettiget uttrykk for den frustrasjonen ungdommer i graffitimiljøet føler når de blir utsatt for den kulturelle trakasseringen og stigmatiseringen kalt «nulltoleranse».

Redselen for «smitteeffekt» har jeg følgende kommentar til: Store deler av Bergens hiphop— og graffitimiljø består, i likhet med alle andre ungdomskulturelle miljøer, av en masse usikre og redde drittunger i tenårene, som i den fasen de er av livet ikke er særlig opptatt av kultur sett i en større sammenheng. Men de har bak sine steintøffe fasader (som oftest i form av saggebukser og store hettegensere) stor beundring og respekt for de eldre, dedikerte graffitikunstnerne og nøkkelpersonene i miljøene. Deres ord er lov, og får tenåringene beskjed om å holde seg borte fra omkringliggende bygninger, vil de nok gjøre det. Den kommende graffitiveggen vil være et løft for kvalitetsnivået, samholdet og dermed også den interne selvjustisen i miljøet, som kan ivareta nettopp dette. Den vil også være en anerkjennelse av de nevnte dedikerte graffitikunstnerne og nøkkelpersonene (også kjent som de intellektuelle hiphoperne) som også er opptatt av sammenhengen mellom nyskapende kultur og tradisjonelt kulturminnevern, i realiteten de eneste som er i stand til å bygge bro mellom disse to verdenene.

«Ukontrollert reklameskilting og reklamemaling» og Ole Landmarks kamp mot denne, trekkes frem i argumentasjonen, og graffitien blir fremsatt som en parallell til reklamen. Hvis så er riktig, hvorfor gjennomføres ikke også «nulltoleransen» for reklamen som i disse dager i stadig større grad invaderer det offentlige rom? Det tvilsomme Clear Channel Adshel-konsernet har i bytte mot «bysyklene» som kortsluttet i regnet, velsignet oss med kassene med roterende reklame som plutselig dukket opp i sentrum uten særlig debatt, blant annet foran Markeveien 1b, den eneste bygningen som overlevde storbrannen i 1916. Store veggflater på strategiske steder okkuperes av gedigne reklameboards, mens ramaskrikene gjaller hvis det males en piece på samme veggen.

Om verneverdige bygninger i Bergen uttales: «Bare et fåtall av disse er underlagt formelle vernebestemmelser. Pleien av byens bygningsarv er slik langt på vei underlagt de private eiernes forståelse av saken, en situasjon som i det store og hele fungerer godt» (min utheving). Dette er en forunderlig uttalelse fra en representant for Fortidsminneforeningen. Jeg skal nøye meg med å nevne to eksempler:

Vågsbunnen-området, som ikke er fredet, er i disse dager kjøpt opp av et eiendomsselskap som har satt i gang med å renske bygningene for alt interiør av kulturhistorisk verdi, rive bakbygninger, skrelle fasadene for enhver detalj som skiller de individuelle bygningene fra hverandre, og deretter uniformere de enkelte bygningene med et felles fasadeuttrykk som ikke engang hører til en enhetlig stil. (Empirevinduer med sveitserstilomramming osv.) Var ikke dette noe av det Ole Landmark var motstander av? En av de aktuelle bygningene har til og med vært omtalt i Fortidsminneforeningens blad Husbukken, som et objekt som kunne og burde vært tilbakeført til slik det sto før en ombygging på 30-tallet.

Vaskerelven 32, som ble fremhevet som verneverdig i forbindelse med rivningen av Krinkelkroken-kvartalet. Her ble interiørdeler fra byggets opprinnelse fjernet ved hyblifisering, vinduer på baksiden fra tidlig 1800-tall likeså, og den eiendommelige portal-skyvedørs-løsningen i 1. etasje ødelagt. Først da nesten samtlige taffelglassruter i sveitserstilvinduene (sent 1800-tall) ut mot gaten var fjernet, reagerte vernemyndighetene, og Byantikvaren uttalte at bygningen skal behandles «på linje med et fredet anlegg».

Sammen med tallrike andre eksempler på vanskjøtsel og tvilsom forvaltning av både fredete og ikke-fredete verneverdige anlegg, og stilt opp mot et reversibelt tiltak med tykkelse av noen lag maling, gir dette grunn til å stille spørsmål ved om Fortidsminneforeningen, som Rommetvedt uttaler seg på vegne av, er så seriøs og fagtung som den vil ha det til, og om den faktisk er i stand til å ivareta sine oppgaver i kulturminnevernet. Fortidsminneforeningens forståelse av kulturminnevern ser ut til å kunne samles i følgende sentens: «Tap av kulturminner som ikke umiddelbart er synlig fra gaten, spiller mindre rolle, men reversible tiltak av en i den store sammenhengen bagatellmessig art, er det viktig å henge seg opp i.» Jeg foreslår i all beskjedenhet at det heller tas initiativ til en debatt innad i foreningen om prioriteringen av hvilke saker den skal engasjere seg i.

I en tid da det frivillige kulturminnevernet sliter, og Fortidsminneforeningen ønsker større appell og rekruttering også blant unge, kan den nå ha skapt negative assosiasjoner for kulturminnevern i et ungdomskulturelt miljø som har stort omfang (hiphop er en av de mestselgende musikksjangrer i dag), og hvor taktisk lurt er det?

Sølve Nicolay Thobro Lauvås, styremedlem i Undergrunnsalliansen