KJELL HILDE

Adm. direktør ITVEST

Petroleumsvirksomheten i Nordsjøen bekrefter dette. Det er teknologi, basert på kunnskap og nyskaping, som gjør at vi kan hente ut stadig mer olje fra felt som tidligere var ansett å være ulønnsomme. Avkastningen her kan spores direkte tilbake til kompetansen som er utviklet.

Kunnskap er som enhver råvare, det er når den foredles og settes inn i en sammenheng den skaper verdi. I forskningslaboratoriet representerer kunnskapen død kapital. Teknologien vi bruker i Nordsjøen, softwaren i mobiltelefoner, datasystemene som gjør det mulig å styre strøm så nettet ikke blir overbelastet — alt er basert på samspill mellom kompetanse og kapital.

Men debatten om sammenhengen mellom kompetanse og kapital er nesten fraværende i mediene og hos politikerne.

I valgkamp etter valgkamp krangles det om hvor høye skattene skal være og hvordan midlene skal fordeles. I debatten om revidert nasjonalbudsjett finner vi det samme fokus. Verdiskapingen, som skal danne grunnlaget for at vi har noe å fordele, har på langt nær den plass temaet fortjener i norsk offentlig debatt. Både opposisjon og posisjon diskuterer i stor grad symbolsakene - som gir kortvarig berømmelse i vår tabloide hverdag.

Mitt ønske er et politisk lederskap, inkludert opposisjon og posisjon, som evner å samarbeide om å tenke strategisk, å sette opp mål og skissere virkemidler i en kunnskapsbasert kunnskapsbasert verdiskapingspolitikk. Det er muligens naivt å tro at man kan løfte næringspolitikk ut av den partipolitiske sfæren. Men vår verdiskaping står nå på terskelen til en ny tidsregning der kommersialisering basert på foredling og bruk av kunnskap er den klart kritiske ressurs og hvor markedene er globale.

Jeg håper derfor at politikerne kan komme seg ut av den kortsiktige, symbolpregede debatten om marginale poster på statsbudsjettet og gripe fatt i de viktige utfordringene knyttet til innovasjon og nyskaping. Norsk utenrikspolitikk har i beskjeden grad vært gjenstand for partipolitisk kiving (unntatt i EU-saken). En tilsvarende enighet om kunnskapsbasert verdiskaping etterlyses.

Med kompetanse som sentral fremtidig råvare trenger vi en større vilje til å ta økonomisk risiko og organisere kapital inn mot områder som utnytter den kunnskap vi produserer i vårt utdannings- og forskningssystem. Mange av bedriftene de høyt utdannede skal jobbe i om 10 år er ennå ikke startet. Vi har økende arbeidsledighet blant høyt utdannede mennesker. Vi satser feil dersom vi utdanner mennesker og driver forskning der hovedmålet er å øke kunnskapen i seg selv og publisere forskningsresultater, ikke å gjøre kommersiell og verdiskapende nytte av den.

Ettersom staten er den største kapitalist i Norge, er myndighetene en viktig adresse for disse problemstillingene. Det nyskapende næringslivet trenger risikokapital, ikke minst gjelder det i den tidlige fase av lovende forsknings- og utviklingsprosjekter som står på terskelen til den kommersielle verden.

Oljefondet kan i dag kun investere i utenlandske selskaper. Reglene er utformet for ikke å skape press i innenlandsk økonomi og svekke norsk næringsliv. Men disse reglene hindrer oss samtidig i å styrke vårt landbaserte næringsliv.

Vi skal ikke ukritisk pøse penger inn i bedrifter. Men jeg ønsker en endring i mandatet for oljeformuen, slik at man også kan investere i norsk nyskaping etter forretningsmessige prinsipper, både i tidligfase-prosjekter og i prosjekter som er blitt mer modne i sin vei mot kommersialisering. Alternativt kan midlene ledes inn i fond av modell etter det statlige fondet Argentum, som samarbeider med private investorer og drives etter kommersielle prinsipper. Uansett organisasjonsform må de investeringene vi snakker om være forretningsmessig begrunnet og ha som formål å gi avkastning over tid.

Man kan like eller ikke like at staten er en dominerende eier i norsk næringsliv. Men det er en virkelighet man må forholde seg til, og det er viktig å finne løsninger som gjør at større deler av denne kapitalen kan nyttiggjøres i en kommersiell sammenheng.

Risikoen vil være stor, spesielt i tidligfase-prosjekter, men til gjengjeld vil avkastningspotensialet være betydelig for for dem som lykkes. Vi må kunne ta risikoen på at avkastningen for dem som lykkes er stor nok til mer enn å dekke tapet for dem som mislykkes.

Oljeformuen er flagget brukt til å dekke velferdsstatens fremtidige pensjonsforpliktelser. Men velferdsstaten vil også være helt avhengig av at det er et oppegående næringsliv. Som kjent må vi stort sett ha hatt et yrkesaktivt liv bak oss for å kunne se frem til noe mer enn minstepensjonen.

Det letteste er å la alt forbli ved det gamle. Det kan vi gjøre ennå en stund. Men globaliseringen og nedbyggingen av grenser fortsetter. Det som gir oss store muligheter i dag kan bli en trussel dersom vi ikke handler. Gjør vi ikke noe for å styre politikken i ny retning vil andre lands kunnskap og kapital ta over der vi selv i dag har muligheten til å skape noe.

La oss ta GSM-teknologien som eksempel. Den var i hovedsak en norsk innovasjon - en innovasjon i verdensklasse. Men det var Finland og den gang «småbedriften» Nokia som klarte å gripe den muligheten.

La oss gripe sjansen selv ved neste innovasjon ved å bruke kompetansen og kapitalen riktig!