Arne Lyngvi påpeker i et innlegg i BT lørdag 25. mai bakgrunnen for at monumentet (utformet av billedhuggeren Dyre Vaa) ble reist i 1950 og for at det fikk den sentrale plass i sentrum av sjøfartsbyen Bergen.

Jeg var selv, sammen med min mor, til stede ved avdukingen, og jeg husker den vemodsfylte glede det var å få et synlig minne om en far og en ektemann som gikk bort under frihetskampen. Respekten samfunnet den gang viste sjøfolkenes innsats betydde mye for oss etterlatte som har savnet gjennom et langt liv.

Men dessverre: Jeg har for lengst erkjent at respekt, heder og frihetsinnsats er å regne som loslitte fraser med liten betydning i dag. Gjennom år har jeg registrert at Sjømannsmonumentet er blitt utnyttet i mange respektløse sammenhenger, og at den verdiforankring symbolet har i vår nære historie, er i ferd med å viskes ut.

Det triste i denne forbindelsen er at det var i regi av kulturinstitusjonen Festspillene i Bergen Sjømannsmonumentet ble omgjort til tribune for ablegøyer og «folkeliggjort» fest.

EINAR ERIKSEN