Av Per Jahn Lavik,

tidl. distriktsantikvar og fylkeskonservator

Det har da heldigvis byen hatt en god stund. Tittelen må være avisens ansvar, likeså spørsmålsstillingen. Der kan derfor være et håp om at byrådslederen ikke er fullt så uvitende om saksfeltet som intervjuet gir inntrykk av.

Den fundamentale misforståelsen er at fylkeskonservatoren sitter med en personlig makt og myndighet, som nå skal overføres til byantikvaren. Dette gjør det nødvendig å gå litt inn på det politiske spillet om omorganisering og desentralisering av kulturminnevernet, som i sin nåværende form ble vedtatt av Stortinget i 1989 og iverksatt fra 1990. Det springende punkt var hvilken regional organisasjon det lokale kulturminnevernet og viktige deler av kulturminneloven skulle delegeres til.

Flertallet i komiteen som utredet saken og et flertall av faginstanser gikk inn for fylkesmannsembetet, der det øvrige miljøvernet ligger. Men departementets politiske ledelse gikk overraskende inn for fylkeskommunen — trolig fordi det da var politisk opportunt å styrke denne og nedbygge fylkesmannen. Men, ble det understreket, fylkeskommunen er politisk styrt. Myndigheten blir derfor ikke delegert til noen etat, men til fylkeskommunen som folkevalgt politisk organ . Den enkelte fylkeskommune sto fritt til å organisere administrasjonen av saksfeltet. De fleste la denne til kulturetaten, med fylkeskonservatoren som faglig ansvarlig.

For å ivareta de faglige hensynene ble det lagt inn en bestemmelse om at faginstansens uttalelser skal følge saken ubeskåret frem til avgjørende instans. I alle arealplan-saker etter plan- og bygningsloven har fylkeskommunen innsigelsesrett. Dette gjelder ikke bare for kulturminnevernet. Innsigelser (motsegner) er underlagt politisk behandling. Derfor kan faginstansen bli overkjørt, og blir det ikke så sjelden - særlig etter lobbyvirksomhet fra kommunepolitikere. Hvis nasjonale kulturverninteresser er berørt, er fylkeskommunen derfor pålagt å varsle Riksantikvaren, slik at denne kan benytte sin egen innsigelsesrett dersom fylkeskommunen ikke gjør det.

Disse «kautelene» har vært ansett som problematiske i forhold til den interne lojaliteten i fylkeskommunen og har ofte måttet «pukkes på». Innsigelsesinstituttet, som sikrer prøving av fylkesmann og eventuelt departement, er blitt særlig viktig etter et kommunene fikk myndighet til å stadfeste egne arealplaner. Frem til omorganiseringen hadde fylkeskonservatorene egen innsigelsesrett. De har med den mistet sin eneste selvstendige myndighet.

Bare deler av kulturminneloven er delegert til fylkeskommunen. Det gjelder særlig myndighet til å gi dispensasjoner fra fredningsbestemmelser. Dette er fag og ikke politikk og er fornuftigvis delegert videre til administrasjonen. Fredningsvedtak derimot kan sies å ha sterke politiske implikasjoner. Men her ligger myndigheten fortsatt hos Riksantikvaren, bortsett fra fredning av såkalte kulturmiljø etter lovens § 20, som vedtas av Kongen i Statsråd (til og med denne myndigheten har kommunen søkt om å få overta). Derimot kan fylkeskommunen vedta midlertidig fredning, dersom et fredningsverdig kulturminne står i fare for å bli ødelagt før et vedtak om permanent fredning kan foreligge. Denne myndigheten er delegert til administrasjonen, med Riksantikvaren som ankeinstans. Dette er et virkemiddel som også har vært brukt mot kommunale planer. Som et eksempel kan nevnes det rivningsdømte skur 11 på Bryggen, som nå meget fortjenstfullt er mønstergyldig restaurert av kommunen.

Dette var et forsøk på å klargjøre hvilken makt og myndighet det er tale om. Ytterligere myndighet må eventuelt overføres fra staten selv.

Jeg har ingen illusjoner om at faglige argumenter vil ha noen betydning i dette politiske maktspill, der kulturminnevernet bare er en kasteball. Kommunen får det nok som den vil, fordi det er i tråd med den politikk som nå ser ut til å gjelde. Å strippe fylkeskommunen gradvis for oppgaver.

Det må ellers kunne sies at etter 13 år er kulturminnevernet i fylkeskommunen begynt å «gå seg til», slik det var spådd. Har vi råd til å bruke 10 år av hvert århundre på det?

Hvis det nå er slik at man har tenkt å gjøre byantikvaren til en uavhengig etat, med selvstendig myndighet, må det jo fra kulturminnevernets side være grunn til å klappe i hendene. Men dette er jo dessverre helt utenkelig, noe som også fremgår klart av kommunens egen søknad. Tendensen i kommunen er jo ellers stadig mer makt til politikerne. Dessverre er disse ofte kortsynte og lett påvirkelige for nærings- og utbyggerinteresser. Her er man klart ute etter å sikre seg kontroll over ubehagelige bremsemekanismer som innsigelser og midlertidig fredning. Disse må ivaretas av et nivå uavhengig av kommunen selv. Dispensasjonssaker hører derimot til dem som gjerne kunne delegeres, forutsatt at det blir til fagetaten. Fredningsvedtak bør fortsatt gjøres på sentralt statlig nivå. Men fylkeskonservatoren ville trolig ikke ha noe imot å bli fritatt for den tidkrevende forberedelse av fredningssaker, som forutsetter prosedyrer parallelt med arealplansaker.

Er for øvrig Høyre-statsråden som skal foreta delegasjonen klar over at ledelsen i hennes eget parti i Bergen har foreslått å nedlegge byantikvaren for å spare penger? Hun er vel ikke den som vil gi kommunen disse pengene.

Hadde kommunen hatt den suverene myndighet de nå håper på siden 1920, da den første bygningsfredningsloven ble vedtatt, hadde vi nå ikke hatt Bryggen, som er blitt en slik fjær i hatten. Heller ikke Stadsporten, Danckert Krohns stiftelse, Kjøttbasaren, Manufakturhuset eller «Banco Rotto».

Det vil nok også i fremtiden være behov for et frivillig kulturminnevern og en våken opinion.