KAJ SKAGEN

BERGENS NATURLIGE BELIGGENHET og rike historiske tradisjoner, samt de deler av sentrum som man ikke rakk å ofre på fremskrittsreligionens alter før denne kulten gikk i forråtnelse, gir byen identitet som en slags liten metropol, en by med teater og universitet, hovedtorv og parker, kirker og havn innenfor et område hvor alt kan nås til fots. Byens tusenårige historie, dens fortid som nasjonal hovedstad og internasjonalt handelssentrum, er ennå merkbar som stemning. Til sammen danner alt dette en ytre ramme som kan forsvare begrepet kulturby.

Men denne ytre ramme er arvegods. Det kulturelle ved Bergen er skapt gjennom forgangne epoker. Med få unntak har nyere tiders innsats vært av ødeleggende karakter. Bergen er blitt en bastard av fortid og teknisk rasjonalitet, en amputert organisme, gjennomskåret og implantert av fremmedelementer.

ALT I 1924 ØDELA MAN DEN ENESTÅENDE fjordstrukturen ved å fylle igjen forbindelsen mellom Lungegårdsvannene, for å oppnå en «tidsmessig gateforbindelse». Man raserte strandlinjen i Sandviken for bilenes skyld. På 1960-tallet overlot man halve Fisketorvet til biltrafikken. I 1966 hugget man opp byens trikker. Lokaltoget til Garnes ble utkonkurrert av bilene og bussene.

Befolkningsveksten, og en bolig— og arbeidsstruktur som la arbeidsplassene i sentrum og boligene i periferien, sammen med en ensidig satsing på bil og buss til transport, gav byen blodpropp i alle hovedårer. For å ta unna for den voldsomme gjennomstrømning, ble fjellene perforert og store deler av byen skamfert av trafikksløyfer.

Søndre bydel ble gjort ubeboelig av en brølende innfartsåre. Etterhvert vokste bergenserne sammen med sine biler fra livet og ned; de ble til tekniske kentaurer, rullende og maskindrevne vesener, slik at det enorme antall busser ble sittende fast i milelange korker av matpakkekjørere på vei til Askøy og Os.

For å gjøre livet lettere for bilene, vil man nå under Skansen sprenge ut en gigantisk parkeringsgrotte med ut- og innkjøring mellom Domkirken og Korskirken, i Øvre Korskirkealmenning. Dette gapende svelg midt i byens eldste strøk vil sluke og utspy noen tusen biler daglig, og gjøre de nærliggende kvartaler til en helsefarlig ghetto av skitt og støy. Kulturby?

BILBY! KULTUREN ER BERGENS FRASE; dens virkelighet er bilen. De svære gjennomfartsveiene har vansiret landskapene. Luftforurensningen er nesten dobbelt så høy som i Oslo, nesten like høy som i London. Eksos, svevestøv og motorståk ligger der som en evig krigsgny mellom alle fjell og dalsider. Tyve millioner ganger årlig passerer bilene gjennom bompengeringen. Hulter til bulter i alle gater og smug står bilene og forvandler den gamle byen til en enorm friluftsgarasje.

Slik har Bergen kunnet utvikle seg nettopp på grunn av sin mangel på kultur i nyere tid. Man har manglet innsikten i at skjønt det finnes en økonomisk, teknisk og samfunnsmessig utviklingskraft som av seg selv bærer oss i bestemte retninger, så gis det også en motsatt kraftpol, nemlig den menneskelige tanke- og idékraft. Ut ifra denne andre pol er det mulig å sette seg personlige, gjennomtenkte mål, og gjennomføre sine hensikter i opposisjon til den objektive og upersonlige utviklingstendens. Det er dette som er kultur. Kultur er individuelle, personlig motiverte og frembrakte ideer som settes igjennom i praktisk liv og samfunnsbygging. Kultur er å ha en personlig bevissthet og sette den opp imot den upersonlige strøm.

I TILTAGENDE GRAD GJENNOM de siste hundre år er byen ikke blitt bygget for mennesker, men for rullende og brølende, motoriserte kentaurer, blandingsvesener som er halvt menneske og halvt bil. Gammeldagse mennesker uten hjul kan ikke leve her lenger. Det er umulig å komme på arbeid uten hjul, umulig å få barna på skolen uten hjul, umulig å handle dagligvarer og umulig å komme seg ut av byen uten hjul. Boliger, arbeidsplasser, skoler, barnehaver og butikker er blitt plassert i en struktur bygget på bilens og ikke menneskekroppens rekkevidde og fraktkapasitet.

Det eneste man kan gå til, er kirkene, og de står for det meste tomme. Her har åpenbart sentraliseringsvanviddet forsømt seg. Man burde rive alle kirkene i byen, og isteden bygge én svær kirke, med parkeringsgrotte som krypt. Tenk på alle de verdifulle sentrumstomter som da ville bli frigjort til nye parkeringsplasser! Og hvorfor ikke rive alle sentralskolene til fordel for en eneste, kjempemessig og effektiv enhetssentralskole for alle byens barn, ja, for alle barn i Hordaland? Tenk på alle de flotte motorveiene vi måtte bygge da!

Slik har man jo allerede gjort det innenfor helsevesenet med den enorme medisinske kreftsvulst på Haukeland, hvor det er forbudt å røke, men tillatt å dundre tvers igjennom hele komplekset for full eksos.

NÅR SAMFUNNET OG BYEN STRUKTURERES etter bilens og ikke menneskekroppens tempo, radius og bærekraft, tvinges menneskene til å bli bilister. I et samfunn der avstandene mellom hjemmet på den ene side og arbeidsplasser, skoler, barnehager, gamlehjem, sykehus og forretninger på den annen side, er tilpasset bilens egenskaper, blir et menneske uten bil berøvet en rekke selvfølgelige sosiale goder. Dermed blir det også stadig flere bilister, flerer og større veier, mer støy og mer forurensning. Men ved at bilen binder samfunnet sammen, reduseres også de sosiale strukturer og forbindelser til veiforbindelsen mellom løsrevne enkeltkunder og løsrevne enkelttilbud.

Man krysser det sosiale rom i rasende fart mellom isolerte hjem og isolerte arbeidsplasser, skoler, barnehager, sykehus, gamlehjem, forretninger, kultur- og fritidstilbud. Alt det som er imellom blir borte. De lokale miljøer forsvinner. Skoleveien som erfaringsrom blir borte. Møtet mellom menneskene utenfor institusjonene opphører. Bilen som lukket rom blir et symbol på individet som lukket rom. Isolasjon og åndeløst tempo blir til livsstil og rykker inn i kroppen. Med en slik fart over slike avstander blir det ikke tid til annen kommunikasjon enn den som foregår på veiene. Familiefellesskapet går i oppløsning og nervesystemet bryter sammen.

MENNESKEKROPPENS REKKEVIDDE OG BÆREKRAFT, ikke bilens, må være målestokk for en samfunnsstruktur som vil gi ytre vilkår for et godt liv. Det må være mulig å gå til arbeid og skole, til butikk og kirke, til friområder, foreldre og venner, til sammenkomster av kulturell og politisk art. Vi må gi avkall på vårt rullende og motoriserte underliv, om vi vil leve som hele mennesker. Naturligvis kan man ikke ha et storting i hvert nabolag; men man kan velge en politisk struktur der nabolagsforeningen danner basis. Man kan ikke ha et universitet i hver bydel, men vel en barneskole. Landsbystrukturen må være grunnmønsteret i et samfunn og en by som vil være til for folks skyld.

Skoler, sykehus, forretninger må ikke være så store som mulig, men så små som mulig, ikke så få, men så mange som mulig. Også en storby kan ha landsbystruktur.

For tretti år siden, på en fortauskafé i Oslo, mens jeg satt og betraktet trafikken som raste forbi i begge retninger, slo det følgende bilde inn i meg: Det er ikke menneskene i bilene som styrer bilene dit de vil. Hendene deres er ikke på rattet. De sitter bundet i bilen, og bilen kjører dem dit den vil. De er fanger, og bilen frakter dem til et ukjent og dystert sted. Slik er vi blitt til kolli, til «utviklingens» last. Tiden er inne til å legge hendene på rattet. Kjør selv. Snu!