On Elpeleg reagerer på at kritikk av den israelske regjerings politikk i de okkuperte områdene fremkom fra Norsk Folkehjelps og fra min side i forbindelse med markeringen.

Jeg kan selvsagt ikke svare for Norsk Folkehjelp og deres programmer i Midtøsten, men jeg føler et visst behov for å presisere intensjonen med mitt foredrag før debatten «tar helt av».

La meg innledningsvis få gi uttrykk for at jeg forstår at Elpeleg reagerer, i den grad han oppfatter markeringen som et forsøk på å bagatellisere jødenes lidelser under nazismen. Dette var i alle fall ikke min hensikt, og det er beklagelig dersom Elpeleg har oppfattet meg dit hen.

Mitt hovedanliggende i foredraget var å kritisere vår manglende begrepsklarhet i analysen av det som skjedde i Tyskland for 70 år siden — særlig når vi prøver å trekke på denne erfaringen i forhold til problemer i vår tid. Jeg tok utgangspunkt i at en regjering bestemte at en gruppe mennesker var uønsket fordi de var «jøder» (eller «sigøynere» eller «homofile» eller «åndelig tilbakestående» eller «kommunister»). Dette at Hitler og hans tilhengere tilskrev mennesker gruppeidentitet er absurd når vi alle vet at vi som individer er alene med identiteten vår og tankene våre. Menneskerettighetenes basis er at vi alle er individer med individuelle rettigheter. Den tyske regjering ga på Krystallnatten klarsignal til forfølgelse av en gruppe av landets innbyggere som regjeringen og nazistpartiet definerte som «jøder» på et slags «rasebiologisk» grunnlag. De menneskene som ble utsatt for forfølgelse var imidlertid individer - hver med sin egen identitet. Noen «jøder» kunne være aktive troende i Mosaiske trossamfunn. Andre «jøder» kunne være ateistiske sionister. Atter andre «jøder» kunne komme fra familier der man oppfattet seg som sosialister eller kommunister. Og endelig var det også noen «jøder» som definerte seg som tyskere i den forstand at personenes besteforeldre hadde konvertert til katolisisme eller protestantisme og man selv var veteran fra tysk side i første verdenskrig. Når jeg setter «jøder» i anførselstegn, er det for å understreke at alle disse menneskene ikke hadde en egen felles identitet, men ble tillagt en identitet av nazistene. For meg er dette statlige overgrep mot individet selve essensen av «Krystallnatten».

I foredraget prøvde jeg så å trekke linjer fra dette frem mot vår tid. Jeg kritiserte innvandrere når de anklager «nordmenn» for rasisme på grunnlag av et ubehagelig møte med en parkeringsvakt. Jeg kritiserte norske historikere for å snakke om deportasjon av «jøder» under krigen som et annet fenomen enn deportasjon av andre norske statsborgere - når de alle var norske statsborgere eller hadde oppholdstillatelse her i landet. Jeg kritiserte selvsagt også nordmenn for å ha meninger om «innvandrere» på grunnlag ev erfaringer med enkeltindivider. Når vi begår denne gruppefeilslutningen, løper vi undertrykkernes ærend!

I denne sammenhengen er det nesten uunngåelig ikke også å komme inn på Sharon-regjeringens meninger om «arabere». «Jødene» og «araberne» i dagens Midtøsten går ikke rundt med hver sin felles gruppeidentitet i hodene sine - de er alle individer med ulike meninger - selv om noen av disse meningene er ganske forskrudde.

Men jeg forstår altså at Elpeleg reagerer. Det jeg ikke kan forstå er at Krystallnattens utfordring til oss alle ikke også skal gjelde alle regjeringer i vår tid enten de ledes av Arafat, Sharon, Bush eller Bondevik.

Av professor Frank Aarebrot