Det var festlig å besøke lillebror i Stockholm i høst. Shoppe-faglig var det et rent eventyr. Som vestlending fikk jeg endelig prøvd meg på litt svenskehandel. Litt salg krydret med en svensk krone som er verdt knappe 80 prosent av den norske ý det ble svenskehandel for viderekomne.

Det blir ikke like festlig for lillebror å besøke meg i desember. Han kan legge 20 prosent på alt han kjøper av norske varer, varer som i utgangspunktet er blant de høyest prisete i verden. Dermed gjør han nok unna juleshoppingen i Stockholm i år.

Kundene til industrivarene våre gjør ikke bare juleshoppingen unna andre steder. De kjøper mindre totalt, og de kjøper mindre fra Norge. For nå begynner kronen å bli litt for muskuløs for dem.

Full pott

Dommedagsprofetiene fra Prosessindustriens Landsforening (PIL) og Teknologibedriftenes Landsforening (TBL) dukker opp med ujevne mellomrom hvert eneste år. De kommer når lønnstakerne jubler, når kronekursen går opp, når renten går opp, når oljeprisen går ned, og innimellom når oljeprisen går opp, når forholdet til dollaren blir traumatisk, og når verden som sådan ikke er så mye å regne med.

I disse dager kan de krysse av på de fleste av punktene over. Estimatene for reallønnsveksten vår til neste år er høyere enn på mange år.

Kronen raser fra euroen, den norske renten har funnet roen på et relativt høyt nivå, samtidig som renten i USA nærmer seg gulvet, og renten i Euro-området er under halvparten så høy som den norske. Oljeprisen daler, og verden for øvrig sitter med hodet i hendene og lurer på hvor dette skal ende.

Samtidig sitter økonomene i Norges Bank og regner på tall som sier noe om konkurranseevnen til norsk eksportnæring. Bare siden nyttår er den magiske evnen redusert med 5,5 prosent. En kronekurs som hele tiden ypper seg overfor de valutaene vi handler med, har mye av skylden, og akkurat nå er det lite som tyder på at den skal jekke seg ned. Nyvene i pannen hos representantene for eksportnæringene våre blir bare dypere, og mer permanente, for hver konjunkturrapport som kommer og går.

Uten rytme

Inntil nylig har de vært i mindretall, stemmene som har ropt varsku i norsk økonomi. De har, berettiget, blitt minnet om at Norge ikke følger helt den samme rytmen som resten av verdensøkonomien. Der ute begynte sukkene å bli høylytte allerede i fjor høst. Optimismen og veksten avtok sakte men sikkert, våren ble humpete for våre handelspartnere.

Vi, derimot, kranglet så busten føyk om hva vi skulle gjøre med den feite bankboken vår. Mellom slagene smilte vi mot oljepriskurvene, som viste at bankboken bare ville fortsette å ese. Eksporttallene slo egne rekorder i første halvår, og demonstrerte for all verden at Norge er et utenforland på mer enn en måte.

Men helt utenfor er vi ikke. Vi går ikke helt i takt med resten av verden — vi kan takke, eller skylde på, oljen for det - men vi må som regel gjennom de samme opp- og nedturene, om enn mindre brutalt, og i mindre skala enn de andre må.

Optimistiske politikere

Fremtidsfrykten har satt seg i verdensøkonomien, og ingenting tyder på at den skal mykne med det første. De første som merker det hos oss, er eksportnæringene våre. Metallindustrien skjelver mens verdensmarkedsprisene synker i rekordfart.

Reiselivsnæringen skal svelge at Norge blir et stadig dyrere land å besøke, samtidig som de potensielle gjestene blir stadig mindre interessert i å sette seg på flyet og komme hit.

Parallelt med disse tegnene på at verden er i ferd med å treffe oss også, fortsetter vi å late som om det aldri vil skje. Aftenposten melder at vi kan vente oss lønnsfest til neste år, og vekstanslagene er preget av optimisme, til tross for at kundene til eksportvarene våre mer heller mot depresjonen og uvissheten.

Nå skal prisstigningen riktignok ned, ikke minst fordi varene vi importerer blir bare billigere sammenliknet med norskproduserte varer.

Momsreduksjonen og avgiftslettelsene skal også hjelpe på det. I tillegg tror sentralbanksjefen mer på rentenedgang enn på renteoppgang for tiden, og noe mer optimistisk er det ikke jobben hans å være.

Men mens konkurranseevnen vår svekkes dag for dag, mer synlig hver eneste måned, er det lenge til det lille som finnes av motkrefter slår inn i økonomien vår. Det neste halvåret kan vise seg å bli i overkant spennende både for eksportnæringene våre og for oss andre. Vi unngår nemlig ikke bølgene på verdenshavene. De kommer bare litt senere, og er blitt litt svakere når de når helt opp hit. Men de kommer. Hver gang.

Så får vi se, min lillebror og jeg, hvem som drar på shopping til hvem neste høst.